Open Word – Open World

[:no]Temaet for The Scottish International Storytelling Festival var i år som tittelen på dette innlegget indikerer Open Word – Open World. Michael Kerins, forteller og forfatter basert i Glasgow, startet i den sammenheng et prosjekt hvor han inviterte ulike personer rundt omkring i verden til å sende inn en rekke ordpar fra sitt eget språk. Den eneste regelen var at begge skulle ha forskjellig betydning og at det kun var en bokstav som skilte dem.

Før min deltakelse på festivalen sendte jeg inn en rekke norske ord. På oppfordring laget jeg også senere en historie basert på 26 av ordene jeg hadde levert inn til å begynne med. Jeg lagde både en norsk og en engelsk-versjon og leste opp norsk-versjonen over Skype for en skotsk skoleklasse som en del av prosjektet. Begge versjonene kan leses på prosjektets hjemmeside og også nedenunder:

Bris – Brist / Breeze – Flaw
Åker – Måker / Field – Gulls
Enke – Senke / Widow – Lower/sink
Make – Smake / Spouse – Taste
Blest – Lest / Small Storm/Gust – Read (past)
Rak – Rake / Straight – Rake
Bark – Barsk / Bark – Tough
Slave – Lave / Slave – Fall (profusely – for snow)
Serk – Snerk / Undercoat – Skin (milk)
Råte – Åte / Rot – Bait
Vik – Vike / Bay – Retreat, lay off, give way
Ord – Or / Word – Alder
Vern – Kvern / Protection – Mill

Det blåser. Brisen stryker først over åkerens aks som en enke kjærtegner det visne håret til sin døde make. Så øker den i styrke, fra vind til blest, slik at selv de rake ortrærne ved kysten begynner å skjelve i barken. Hun står ved klippekanten, en trell, en slave, serken hennes brukt av så mange tidligere navnløse skjebner at nederkanten har begynt å lukte svakt av råte. Hun ser ned mot viken, hun ser etter skipet, mumler usammenhengende for seg selv, halvglemte ord fra et annet språk, et annet liv. Som en besvergelse, et vern mot det hun frykter skal komme.

Lyden av klagende måker skjærer igjennom stormsuset. Skipet kommer til syne med helspente seil. Han er om bord, barsk mine, stram som en rake, ubøyelig som alltid. Alt er underlagt ham. Det er hans styrke. Det er hans brist. Han prøver å senke skjæret med blikket, tvinge stein til å vike. Men hardt møter hardt, og tauverk og bord blir til korn for havets kvern.

Han forsvinner, hodet dukker under skummets snerk. Måkene stilner, sirkler rundt vraket, venter som om de har lest tegn hun ikke kan tyde. Med dem stilner vinden. Hun bøyer seg ned, over kanten. Sprukne tønner er åte for mengder av fisk.

Hun har bitt seg i tungen. Det smaker frihet. Himmelen sukker. Det laver av sne.

…

The wind is blowing. The breeze gently stirs the heads of grain on the field just like a widow caressing the withered hair of her dead spouse. Then it picks up its pace, gusts increasing in strength. Even the straight alder trees by the coast are shaken to the core, their bark shivering. She stands by the cliff’s edge, a thrall, a slave, her undercoat used by so many previous nameless fates that the lower hem has begun to smell faintly of rot. She looks down towards the bay, she looks for the ship, mumbling incoherently to herself, half-forgotten words from another tongue, another life. Like a spell, a protection against what she fears is at hand.

The sound of complaining gulls cuts through the storm. The ship appears with billowing sails. He is onboard, tough, straight as a rake, unbending as always. Everything is his to command. That is his strength. That is his flaw. He tries to sink the crags before him with his eyes, force stone to give way. But to no avail. Wood meets rock, and frayed rope and planks become pieces of grain for the mill of the sea.

He disappears, head ducking under the frothy skin of the surface. The gulls grow silent, circling the wreck, waiting as if they have read signs she cannot see. As they abate, so does the wind. She bends down, over the edge. Broken barrels are bait for a barrage of fish.
She has bitten her tongue. It tastes of freedom. A sigh from the sky. Snow starts to fall.

Jeg har hjulpet Michael med et prosjekt som resulterte i en liten historie en gang tidligere. Dette var resultatet forrige gang:

[:en]The theme of The Scottish International Storytelling Festival this year was (as the title of this post indicates) Open Word – Open World. Michael Kerins, writer and storyteller based in Glasgow, initiated a project inspired by said theme where he invited different people around the world to send him a series of word pairs in their own language. The only rule was that the coupled words had to have differing meanings and that only the addition or subtraction of one letter should separate them.

Before I went to the festival I sent him some Norwegian word pairs. At his request I later also sent him a story based on 26 of the aforementioned words. I made both a Norwegian and an English version and read the Norwegian story to a Scottish school class through Skype as part of the project. Both versions can be read at the home page of the project and below:

Bris – Brist / Breeze – Flaw
Åker – Måker / Field – Gulls
Enke – Senke / Widow – Lower/sink
Make – Smake / Spouse – Taste
Blest – Lest / Small Storm/Gust – Read (past)
Rak – Rake / Straight – Rake
Bark – Barsk / Bark – Tough
Slave – Lave / Slave – Fall (profusely – for snow)
Serk – Snerk / Undercoat – Skin (milk)
Råte – Åte / Rot – Bait
Vik – Vike / Bay – Retreat, lay off, give way
Ord – Or / Word – Alder
Vern – Kvern / Protection – Mill

Det blåser. Brisen stryker først over åkerens aks som en enke kjærtegner det visne håret til sin døde make. Så øker den i styrke, fra vind til blest, slik at selv de rake ortrærne ved kysten begynner å skjelve i barken. Hun står ved klippekanten, en trell, en slave, serken hennes brukt av så mange tidligere navnløse skjebner at nederkanten har begynt å lukte svakt av råte. Hun ser ned mot viken, hun ser etter skipet, mumler usammenhengende for seg selv, halvglemte ord fra et annet språk, et annet liv. Som en besvergelse, et vern mot det hun frykter skal komme.

Lyden av klagende måker skjærer igjennom stormsuset. Skipet kommer til syne med helspente seil. Han er om bord, barsk mine, stram som en rake, ubøyelig som alltid. Alt er underlagt ham. Det er hans styrke. Det er hans brist. Han prøver å senke skjæret med blikket, tvinge stein til å vike. Men hardt møter hardt, og tauverk og bord blir til korn for havets kvern.

Han forsvinner, hodet dukker under skummets snerk. Måkene stilner, sirkler rundt vraket, venter som om de har lest tegn hun ikke kan tyde. Med dem stilner vinden. Hun bøyer seg ned, over kanten. Sprukne tønner er åte for mengder av fisk.

Hun har bitt seg i tungen. Det smaker frihet. Himmelen sukker. Det laver av sne.

…

The wind is blowing. The breeze gently stirs the heads of grain on the field just like a widow caressing the withered hair of her dead spouse. Then it picks up its pace, gusts increasing in strength. Even the straight alder trees by the coast are shaken to the core, their bark shivering. She stands by the cliff’s edge, a thrall, a slave, her undercoat used by so many previous nameless fates that the lower hem has begun to smell faintly of rot. She looks down towards the bay, she looks for the ship, mumbling incoherently to herself, half-forgotten words from another tongue, another life. Like a spell, a protection against what she fears is at hand.

The sound of complaining gulls cuts through the storm. The ship appears with billowing sails. He is onboard, tough, straight as a rake, unbending as always. Everything is his to command. That is his strength. That is his flaw. He tries to sink the crags before him with his eyes, force stone to give way. But to no avail. Wood meets rock, and frayed rope and planks become pieces of grain for the mill of the sea.

He disappears, head ducking under the frothy skin of the surface. The gulls grow silent, circling the wreck, waiting as if they have read signs she cannot see. As they abate, so does the wind. She bends down, over the edge. Broken barrels are bait for a barrage of fish.
She has bitten her tongue. It tastes of freedom. A sigh from the sky. Snow starts to fall.

I have assisted Michael with a similar project earlier. This was the result back then:

[:]