[:no]
Velkommen til Myteskjold – en serie småskrifter hvor jeg ser nøyere på mulige historier som skjuler seg bak stedene jeg besøker i jobbsammenheng. De fleste steder har et våpenskjold, men hva er stedets Myteskjold?
Jeg har tidligere skrevet om den norske kommunen Alvdal, og nå er turen kommet til den finske hovedstaden Helsinki, som jeg besøkte forrige helg. Årsaken var todelt – jeg skulle feire 40-årsdagen til min kollega Markus Luukkonen og samtidig kickstarte prosessen rundt en ny forestilling som fortellertrioen 3Troubadours planlegger – en trio bestående av meg, Markus og belgiske Tom van Outryve.
Overmakt og underklasse
Finland har vært en kasteball oppigjennom historien. Finnene har lenge vært en underklasse med både svensker og russere som herrefolk, og har vært et uavhengig rike hakket kortere enn oss nordmenn. Faktisk feirer de 100 års uavhengighet den 6. desember i år!
Helsinki selv er et eksempel på dette. Helsinki ble grunnlagt under sitt svenske navn Helsingfors av svenskekongen Gustav Vasa i 1550. Og da russerne inntok de finske landområdene i 1808, flyttet tsaren hovedstaden fra Turku/Åbo til Helsinki/Helsingfors, for å få den nærmere de russiske områdene. Men etter at den russiske bjørnen begynte å synge Internasjonalen etter Oktoberrevolusjonen i 1917, ble Finland altså selvstendig.
Skjønt Helsinkis våpenskjold bærer ennå preg av tida under fremmede vinger. For det er fremdeles svenskekronen som ja..kroner…over en trebåt hvilende på Østersjøens skummende hvite bølger. Østersjøens perle, som Helsinki også er kjent som, hviler ennå i skyggen av sin historie.
Helsing
Men hva med navnet? Skjuler det en historie? En opprinnelsesmyte? I følge min venn Markus skal det opprinnelige svenske navnet Helsingfors komme av at en fyr ved navn Helsing (se mulig illustrasjon til venstre) grunnla en bosetning for lenge siden ved en fors – altså noen stryk eller en foss.
Men et kjapt søk på Internett avslører kun etymologiske teorier om at Helsingfors og lignende byer som Helsingør i Danmark og Helsingborg i Sverige alle henviser til halser eller landområder hvor det er en vannhals eller et sund som en vesentlig del av topografien.
Og skjønt dette ikke er tilfelle i Helsinki, har navnet antagelig reist sørover fra sitt opprinnelsessted. Så mao, det finnes ingen sammensatte teorier på nettet om en slik stamfar.
Det vil si, det fantes ingen slike teorier på Internett. Før nå.
Øystein Den Onde
Helsinkis mytiske opphav starter, vil jeg påstå, med en konge i samme klasse som Ivan, Vlad og Tengil. Øystein den Onde. Eller også kjent som Øystein Illråde. Paradoksalt nok kan vi lese om ham i Håkon den Godes saga. Han var konge av Hedmark og Oppland tidlig på 700-tallet. Kong Øystein herjet fælt i Trøndelag og la trønderne under seg. Først satte han sønnen sin til å regjere over dem, men trønderne drepte pretendenten så fort kongen snudde ryggen til. Øystein Illråde vendte tilbake i et nådeløst hevntokt, og denne gang gav han trønderne valget mellom å bli styrt av trellen Tore Fakse eller hunden Saur. Hva trønderne valgte? I sagaen står det:
De valgte hunden, for da tenkte de fikk rå seg mest selv. De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk et halsbånd og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp et høgsete for ham, og han satt på en haug.
Kjetil Jamte
Det gjør noe med stoltheten til en mann å ha en hund til konge. Jarlesønnen på Sparbu i Trøndelag, Kjetil Anundsson Jamte, orket ikke all ufreden og herjingen. Han hadde hørt rykter om et ubebodd land over fjellene mot øst med fruktbart land og gilde forser (fosser). Han samlet et følge som flyktet fra Hundekongen og Øysteins innflytelse. Landet de fant kalte de Jamtland etter Kjetils tilnavn, dagens Jämtland i Sverige.
Tore Helsing
Bosetningen vokste og flere kom til. Det neste kapittelet starter da Kjetils sønnesønn Tore Helsing ble anklaget for drap. Han flyktet hals over hode gjennom de tette skogene mot øst og bosatte seg ved kysten av Bottenvika. Dette ble Helsingland. Tores makt vokste seg stor, og senere ble han konge over både Helsingland og Jamtland. Folket under ham ble kalt helsinger.
Så, på 1200-tallet, var det en masseutvandring av helsinger fra Helsingland. Kanskje de seilte over Bottenviken, en hals av vann. Noen av dem endte iallefall opp i sør-Finland hvor de underla seg urbefolkningen og opprettet en bosetting ved en elv de døpte Helsingå like ved en stor foss, derav navnet Helsingfors. Byen som ble grunnlagt lengre sør i 1550 av svenskekongen tok det samme navnet.
Den mytiske jämtlandske stamfaren, flyktningen og drapsmannen Tore Helsing minnes stadig vekk i navnet til Finlands hovedstad. Helsinkis myteskjold får meg til å tenke på flere ting – historien vår er et brokete sammensurium av krig og masseflukt, undertrykkelse og skiftende herredømme. Det vi tror er fastsatt og tradisjonsbundet når det kommer til kultur, folk og ikke minst grenser er som regel kun bundet til vår egen levetid og i beste fall et par generasjoner tilbake. Skjønt når det gjelder Jämtland og Herjedalen, spøker vi nordmenn stadig vekk med at svenskene bør gi disse landområdene tilbake. Med det i tankene, og med forståelsen av at landegrenser ikke er annet enn en symbolsk størrelse, vil jeg vende tilbake til noe jeg tok opp i starten av denne artikkelen. Finlands hundreårsfeiring.
Halti som jubileumsgave
Mange har kanskje fått med seg kampanjen som ønsker å gi Finland en symbolsk gave den 6. desember. Fjelltoppen Halti ved grensen mellom Norge og Finland i nord ligger på norsk side. Men ved å justere grensa 100 meter kan Finland få en ny høyeste fjelltopp i landet. Her er en video om saken:
Den norske regjeringa er imot ideen – det henvises blant annet til grunnloven anno 1814 hvor det står under paragraf 1 at Norge er et udelelig rike. En jusprofessor mener til og med at å gi bort fjelltoppen kan føre til lovens strengeste straff. Grenser har gjennom verdenshistorien stort sett endret seg gjennom maktovertagelser og konflikter, som et resultat av handlingene til verdens Øystein Illråder. Eller brukt som et maktmiddel av innflyttere mot urinnvånere som aldri har tenkt på grenser som et fenomen, som da helsingene utvandret til sør-Finland.
Grenser er en mytisk størrelse som forandrer seg konstant. La oss snu trendene og gjøre vårt til at symbolkonseptet grense får et annet innhold enn beskyttelse, makt og å holde noe ute. La oss bruke symbolet til å strekke ut en hånd, til å dele ut snarere enn å dele inn.
For som den greske filosofen Heraklit sa: Panta Rei – «Alt flyter». Intet er udelelig i tidens elv, dens stryk og fossefall.[:en]
Welcome to Coat of Myths – a series of small articles where I look closely at potential stories/legends/myths hiding behind the places I go to as part of my work as a storyteller and mythologist. Most places have a coat of arms, but what about the coat of myths?
Earlier I have written something about the Norwegian municipality Alvdal, and my second installment is the Finnish capital Helsinki, where I went this past weekend. The reason for this was twofold – I went there to celebrate the 40th birthday of my colleague Markus Luukkonen and at the same time kickstart the process of creating a new performance planned by the storytelling trio 3Troubadours – a trio consisting of myself, Markus and Belgian Tom van Outryve.
Rulers and lower classes
Finland has been a bit of a plaything for greater powers throughout history. The Finns have long had to be content with being a lower class both under Swedish and Russian rule. Their experience with independence is relatively short – they celebrate 100 years as an independent nation the 6th of December this year!
Helsinki is itself an example of this fact. The city was founded under its Swedish moniker Helsingfors by King Gustav I Vasa of Sweden in 1550. And when the Russians occupied the Finnish territory in 1808, their Tsar moved the capital from Åbo/Turku to Helsingfors/Helsinki, to move it closer to Russian lands. But after the Russian bear dyed its fur vermillion after the October Revolution of 1917, Finland got its independence.
However, Helsinki’s coat of arms still carries a memory of time under foreign rule. Because the Swedish crown is still hovering over a wooden boat resting on the frothy white waves of the Baltic Sea. The Pearl of the Baltic Sea, as Helsinki is also known, still rests in the shadows of its history.
Helsing
But what about the name? Does it hide a story? An origin myth? According to my friend Markus the original Swedish name Helsingfors is supposed to hail back to a time when a guy named Helsing (possible illustration on the left) founded a settlement next to a fors – meaning some rapids or a waterfall.
But a quick search on the World Wide Web only reveals etymological theories about Helsingfors and similarly named cities like Elsinore in Denmark and Helsingborg in Sweden all refer to halser (or necks in English) – meaning topographies where a neck of water or a strait is a central part.
And though this is not the case in Helsinki, the name has probably travelled southwards from its place of origin. In other words, there are no comprehensive theories online about a forefather named Helsing.
Or to put it another way, there were no such theories online. Until now.
Øystein the Evil
Helsinki’s mythical origin starts, per my suggestion, with a king in the same category as Ivan, Vlad og Tengil. Øystein the Evil. Known in Norwegian as Øystein Illråde. He was a king of the Norwegian counties Hedmark and Oppland in the early 8th century. King Øystein ravaged the neighbouring area of Trøndelag and subjugated the inhabitants. At first he set his son to rule them, but when they killed the pretender the moment Øystein turned his back, he returned with fire and fury and subjugated them again. This time he gave them a choice of ruler – they could either choose the king’s thrall Tore Fakse or the king’s dog Saur. What was the choice of the people? In the saga it says:
They chose the dog, for they thought that this would give them greater sovereignity. Through magic they gave the dog the wit of three men, so that he barked two words and spoke the third. He got a necklace and a chain of gold and silver, and when the ground was muddy, his soldiers would carry him on their shoulders; they gave him a high seat, and he sat on top of a hill.
Kjetil Jamte
Having a dog as your king scars the pride of a man. The son of the earl at Sparbu in Trøndelag, Kjetil Anundsson Jamte, was sick of all the fighting and instability. He had heard rumours about an uninhabited land across the mountains to the east with fertile soil and lovely forser (Waterfalls). He gathered like-minded men and their families and together they emigrated away from the paws of the Dog King and the influence of King Øystein. The land they found they named Jamtland after their leader.
Tore Helsing
The settlement grew. The next chapter in our tale began when the grandson of Kjetil, Tore Helsing, was accused of murder. He escaped into another neck in the woods, and finally came to the coast of Bottenvika to the east. Here he settled and this land was named Helsingland. Tore’s power grew and later he became king of both Helsingland and Jamtland. His subjects were called Helsings.
Then, in the 13th century, a mass emigration of Helsings from Helsingland occured. Maybe they sailed across Bottenviken, a neck of water. Some of them did anyway end up in the south of Finland where they subjugated or drove away the native Finns and created a settlement close to a river which they named Helsingå just by a big waterfall, thereby giving the settlement the name Helsingfors. The city founded by the Swedish king further south in 1550 got the same name.
The mythical progenitor, refugee and murderer Tore Helsing is still remembered faintly in the name of Finland’s capital. Helsinki’s coat of myths makes me think of many things – our history is a chaotic patchwork of war and mass exoduses, subjugation and an ebb and flow of constantly shifting rulers. What we believe to be written in stone and bound by tradition when it comes to culture, peoples and not the least borders is usually only bound to our own lifetime and, at best, a couple of generations before us. With that in mind, and with the understanding that borders are nothing else than a symbolic concept, I will return to something I mentioned at the beginning of this article. The centennial celebration of Finland’s independence.
Battle for Birthday Mountain
There is an ongoing campaign to give Finland a symbolic gift on the 6th of December. The mountain top Halti by the Norwegian/Finnish border in the north is on the Norwegian side. But by adjusting the national border by as little as 100 meters, Finland can get a new highest mountain peak. Here is a video about this matter:
The Norwegian government are opposed to the idea – according to the Norwegian consitution (1814) – Paragraph 1 – Norway is an undividable kingdom. A law professor even thinks that giving the mountain top away is paramount to treason. Borders have throughout the history of the world mostly changed through power play and conflicts, as a result of the Øystein Illrådes of the world. Or used as a means of subjugation against aboriginal peoples who never thought about borders as a phenomenon before, like when the Helsings emigrated to the south of Finland.
Borders are a mythic concept which changes constantly. Let us turn the trends and do what we can to give the symbol of border another content than protection, power and keeping something out. Let us use the symbol to reach out, to share rather than to cut off.
For as the Greek philosopher Heraclitus said: Panta Rei – «Everything flows». Nothing is undividable in the river of time, it’s rapids and it’s waterfalls.[:]
Legg igjen en kommentar