[:no]
Det var en gang, i forne tider, da de fleste samfunn var avhengige av en funksjon. Denne hadde mange navn – sjaman, griot, skald. En rolle som var mangefasettert og varierende, en vokter av kunnskap, en formidler av historie, et vitne, en brobygger, en helbreder, et bindeledd til det numinøse. Både prest, underholdningsartist, lege og lærer.
De gamle kelterne delte rollen opp i tre – druide, bard, og filidh.
Druiden ivaretok det forgangne, lærte bort kollektivets kunnskap til den oppvoksende slekt, kjente ritualene og røttene til samfunnet.
Barden lagde sanger og historier av det samtidige, transkriberte virkeligheten som den forekom, sørget for at det evige nået ble en del av historien.
Filidhen er mere mystisk. Funksjonen var å fungere som kanal, som bro, mellom det sette og det usette, det kjente og det ukjente, mellom virkeligheten og det som befinner seg utenfor. Filidhen så videre, fremover, in potentia.
Jeg kaller meg forteller. Et ord som føles fattig fordi jeg ikke helt vet hva jeg legger i det selv. Det beskriver en handling, det å fortelle noe. Men hva forteller jeg? Hvorfor? Hvordan? Det finnes ingen reell fortellerutdannelse foruten noen få studiepoeng hist og her. Hva for en tradisjon hviler jeg meg på? Hvor er fundamentet mitt i den (post)moderne verden?
Jeg kjenner meg beslektet med disse fantasiarkitektene fra urtidens skyggefulle hvelv, jeg føler at de er med meg, i ryggen, at de støtter meg når jeg tviler. Og jeg skjønner at alle disse aspektene betyr noe for meg.
Kunnskap, historie, vitnesbyrd, brobygging, helbredelse/helliggjøring, fortid, nåtid og visjoner om en ny vei inn i den bevrende, usikre framtida.
Forteller – hvem er du? Og hva ligger i et navn? Av alle de navnene som mine fortidige kolleger har båret med stolthet er det to som melder seg for meg – Trubaduren og Minnesangeren.
Trubadur kommer av det franske ordet trouvere – å finne. Vi finner dem vandrende i middelalderens Oksitania, fortellende og syngende om Kjærligheten som ligger bakenfor alt.
Minnesangerne var trubadurenes søskenbarn i de tysktalende områdene. Minne er beslektet med det å huske, med hukommelse, men ordet har også en annen betydning. I høymiddelalderens Tyskland var Minne ordet for Kjærlighet. Med stor K; den Kjærligheten som beveger verden og som forbinder oss.
3TROUBADOURS
I sommer var jeg på turné med to andre fortellere, Markus Luukkonen (Finland) og Tom Van Outryve (Belgia). Vi fant hverandre og sammen, gjennom undrende samtaler om hva som betydde noe for oss, hva vår plass var i verden, hvorfor i alle dager vi har valgt å gjøre det vi gjør, fant vi drømmer, historier, en forestilling.
Sammen ble vi 3Troubadours og selv om de fleste som hører om oss umiddelbart lurer på hva slags instrumenter vi spiller, da trubaduren av i dag har blitt ensbetydende med Lillebjørn Nilsen, viser vi til de opprinnelige trubadurene.
Om det er noe instrument vi spiller på, så er det historien, Minnet, Kjærligheten med stor K, den som forbinder og bygger bro mellom mennesker, nasjoner og verdensanskuelser.
Vi søker og vi finner. Verden har blitt uendelig liten og gjennomregulert, og samtidig umulig å forstå. Kaos råder. Når jordas folk gjør opprør og mytologier kræsjer mot hverandre som illsinte kjempeokser, når selv været går på barrikadene og vifter med det røde flagget, er det lett å bukke under.
Når kaos blir standarden, griper vi etter definisjoner. Adskillelser, grenser, murer, i frykt for å gå i oppløsning, rives vekk med syndefloden. Hvem er vi nå? Hvem er jeg nå? Hva er en forteller nå? Hva er det egentlig som betyr noe? Oss og Dem. Oss og Dem.
Kanskje min og mine felles trubadurers søken etter hva som betyr noe og hvilken rolle vi skal ha i dagens samfunn ikke er unik for oss. Jeg tror vi alle lurer på det, prøver å definere det, fordi noen ganger virker det som om regelboka er i ferd med å bli omskrevet, eller å bli kastet ut av vinduet.
LABO
Jeg fant trubadurene mine i et annet fellesskap. Et minisamfunn av søkende mennesker, folk fra ulike steder i Europa som av en eller annen grunn har valgt å kalle seg fortellere.
Under falkeblikket og Minnesangen til den franske mesteren Abbi Patrix dannet vi LABO, et laboratorium for utforskning av fortellerkunst og utvikling av oss selv som kunstnere, personlig som kollektivt. Løftet var å møtes tre ganger over like mange år, et løfte som ble innfridd nå i slutten av august.
Vi har møttes på en tysk herregård i Fürstenwalde, det belgiske fortellerslottet Alden Biesen og til sist et svensk landsted ved Vänerns bredder.
Vi har forsket på struktur, intensitet, intimitet, volum, tone, klang, nærvær, relasjon, form og innhold. På hva det vil si å være en forteller i det 21. århundre. På hva det vil si å være et aktivt medskapende menneske i en samtid preget av brytninger og kontraster.
Etter tre år sitter jeg igjen med få svar, og langt flere spørsmål. Og kanskje det nettopp er det som er svaret.
Jeg er en frilans scenekunstner med ujevn økonomi som aldri helt klarer å definere for andre akkurat hva det er jeg holder på med, fordi jeg alltid beveger meg på ytterkanten av det jeg vet. Der definisjonene ikke når fram, på grensen mellom det sette og det usette, det kjente og det ukjente, mellom virkeligheten og det som befinner seg utenfor. Det som er definert og det som fremdeles er formløst.
Yrkesbeskrivelsen min er å leve i usikkerhet. Og i min erfaring, er det der, på den hårtynne broa mellom Mythos og Logos at det sanne gullet finnes, det som forbinder og holder oss oppe. Og det er alltid i endring og umulig å gripe fatt i.
FORTELLER?
Jeg kaller meg en forteller. Jeg kan like gjerne kalle meg en Minnesanger, en trubadur, et menneske. Det er ikke så farlig med disse definisjonene. For der hvor definisjonene gir slipp, der faller også grensene bort, der ligger Minnet, det store Minnet. Det er der jeg vil bade, hvor jeg alltid blir overrasket og jeg alltid finner meg selv og verden. På ny og på ny og på ny.
Under Fortellerfestivalen i år deltok jeg på en Masterclass med Abbi og perkusjonist Linda Edsjö som jobber tett sammen med å integrere musikalitet og fortelling, som bl.a. sett i forestillingen Pas de Deux.
Som materiale valgte jeg et utdrag av forestillingen Kongespillet, en gjennomdefinert og trygg historie jeg kan ut og inn. Idet jeg framførte den, føltes den fattig. Like fattig som betegnelsen forteller kan gjøre noen ganger. Så sendte Abbi og Linda meg inn i usikkerheten og der fant jeg noe. Igjen.
Her er et lite opptak fra Masterclassen, et opptak som nok ikke gjengir den berusende opplevelsen av å oppdage et nytt landskap og det å fullt ut forstå at jeg aldri vil kunne oppleve akkurat det samme. Men dog, her er det, som et vitnesbyrd, en del av historien.
Et Minne.
[karma_by_kadar__simple_player title=»Masterclass with Abbi Patrix 2015″ src=»http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2015/10/Masterclass-Excerpt.mp3″]
Once upon a time, in ages long lost, most societies were dependent on a certain function. This function had many names – shaman, griot, skald. A role with many layers, a guardian of knowledge, a conveyor of history, a witness, a bridge, a healer, a connection to the numinous. A priest, an entertainer, a doctor and a teacher.
The old Celts divided this role into three – druid, bard, and filidh.
The Druid maintained the past, taught the amassed knowledge of the community to its new members, knew the rituals and the roots of the society.
The Bard made songs, poems and stories of the contemporary, transcribed reality as it was laid before them, made sure that the eternal present was catalogued in the weave of time.
The filidh has a more mystical streak. The role to function as a channel, a bridge between the seen and the unseen, the known and the unknown, between reality and that which lies beyond. The filidh saw further, forwards, in potentia.
I name myself storyteller. A word lacking in potency, maybe because I am not quite sure what I mean by it. It’s descriptive of an action, to tell something. But what am I telling? Why? How? There is no real storytelling education, barring a few courses here and there. What tradition do I rely on? Where is my foundation in the (post)modern world?
I feel a connection to these architects of the imagination, lost in the shadowy vaults of the Dreamtime. I feel that they are with me, somehow, at my back, a support when I’m in doubt. And I understand that all these aspects mean something to me.
Knowledge, history, witnessing, bridging, healing/to make holy, past, present and visions of a new path into the quivering, uncertain future.
Troubadur comes from the French word trouvere – to find. We find them wandering through the Occitania of the Middle Ages, telling tales and singing songs of the Love that is found beneath it all, a weave in the fabric of the Universe.
The Minne singers were the cousins of the troubadours in the German speaking areas of Europe. Minne is etymologically related with the act of remembrance, memory, but the word also has another meaning. In medieval Germany Minne was the word for Love. Love with a capital L – the Love that moves the world and which connects us.
3TROUBADOURS
This summer I did a tour with two other storytellers, Markus Luukkonen (Finland) and Tom Van Outryve (Belgium). We found eachother and through honest conversations about what we saw as meaningful, our place in the world and why on Earth we had chosen to do what we do, we found dreams, stories, a performance.
Together we became 3Troubadours. Most people who hear the name immediately wonder what kind of instruments we play. We tell them then about the original troubadours.
If we do play an instrument, that instrument is the story, the Minne, the Memory, Love with a capital L, that which connects and bridges gaps between people, nations, world views.
We seek and we find. The world has become infinitely small and regulated, though at the same time impossible to understand. Chaos reigns. When the people of the world rebel and mythologies go head to head like furious giant oxen, when even the weather stands on the barricades waving a red flag, it’s easy to succumb.
When chaos is the standard, we grasp for definitions. Separations, borders, walls, in fear of dissolution, to be torn away by the Deluge. Who are we now? Who am I now? What is a storyteller now? What really matters? Us and Them. Us and Them.
Maybe mine and my fellow troubadours’ search after meaning and our role in today’s society isn’t a unique search. I think we all wonder how to fit in now, try to define it, because sometimes it actually seems like as the rule book is in the process of being rewritten, or maybe even thrown out the window.
LABO
I found my troubadours in another community. A mini collective of seekers, people from different locales in Europe, people who for some reason or other have chosen to name themselves storytellers.
Under the sharp gaze and the Minne song of the French master Abbi Patrix we gave birth to LABO, a laboratory for exploration of the art of storytelling and a platform for development of ourselves as artists, both personally and collectively. Our promise was to meet three times over three years, a promise which was kept in full now this August.
We have met eachother on a German manor in Fürstenwalde, in the Belgian storytelling castle Alden Biesen and finally at a Swedish family home by the shores of Vänern.
We have explored the realms of structure, intensity, intimacy, volume, pitch, tone, presence, form and content. Asked what it means to be a storyteller in the 21st century. What it means to be an active co-creator in a time of great shifts and contrasts.
After three years I’m left with few answers, and far more questions. And maybe that, in itself, is an answer.
I am a freelance performance artist with an irregular financial life always at a loss to define to others just exactly what I’m doing, because I’m constantly moving at the periphery of what I know. Where definitions do not reach, at the border between the seen and the unseen, the known and the unknown, between reality and what lies beyond. That which is defined and that which is still amorphous.
My professional calling is to live in insecurity. And in my limited experience, it is there, on that sliver of a bridge between Mythos and Logos that true gold exists, that which connects and keep us afloat. And it is always changing and impossible to fully grasp.
STORYTELLER?
I name myself storyteller. I could just as well use the term Minne singer, Troubadour, Human being. These definitions don’t really matter. Because where the definitions let go, the borders let go, that is where you find the Minne, the unending Minne. That source is where I want to bathe, where I will always be surprised and always find myself and the world. Again and again and again.
During the Norwegian Storytelling Festival this year I participated in a Masterclass with Abbi and percussionist Linda Edsjö. The two work closely togeter with integrating musicality and story, as exemplified through their performance Pas de Deux.
I chose to work on an excerpt from the performance The Game of Kings, a story I know utterly, a story which I have defined. As I performed it, it felt lacking. As lacking as the term storyteller can feel sometimes. Then Abbi and Linda sent me straight into the insecure unknown and there I found something. Again.
Here is a small recording from the Masterclass, a recording which probably doesn’t truly communicate that intoxicating feeling of discovering a new landscape and at the same time fully understanding that I will never ever be able to experience just this again. But, in any case, I present it to you, as a testimony, a part of history.
A Minne.
[karma_by_kadar__simple_player title=»Masterclass with Abbi Patrix 2015″ src=»http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2015/10/Masterclass-Excerpt.mp3″]
[:]
Legg igjen en kommentar