En fønix på fredsdagenA Phoenix for Peace

Ved høstjevndøgn (iallefall for oss på den nordlige halvkule) den 21. september feirer verden (i teorien) den internasjonale fredsdagen, som innstiftet av FN i 1981. Tiden rundt høstjevndøgn, når dag og natt er like lange, har gjennom historien vært en tid for refleksjon over det som har vært, et tidspunkt for balanse og å gjøre opp regnskap, en forberedelse til de mørke vintermånedene. Solen går inn i Vekten og den jødiske helligdagen Yom Kippúr feires også i denne perioden. Yom Kippúr, forsonelsesdagen, er kulminasjonen av ti dagers ‘balancing of the books’, et oppriktig oppgjør med sine egne handlinger og ugjerninger i løpet av året som har gått. En renselsesprosess. Så, når forsoningens dag inntreffer, komplett med 24 timers faste, legges man på vektskåla og får sitt pass påskrevet enten i livets eller dødens bok.

Ikke så ulikt det som skjedde med den døde i det gamle Egypt. Ved overgangen til dødsriket måtte først hjertet ens veies av Anubis på vekten tilhørende Maat (et større samlebegrep for sannhet, rettferdighet, balanse. Også representert som en rettferdighetsgudinne. På hebraisk betyr forøvrig emet sannhet). I den andre skåla lå sannhetens fjær. Dersom hjertet (sjela) veide like mye som fjæra, var det fri adgang til det hinsidige. Men dersom man ble veid og funnet for tung, var det ingen annen utvei enn å havne i gapet til den skrekkelige Ammit, en hybrid av en krokodille, en løve og en flodhest.

Som de fleste andre mytologiske skapninger, har Ammit mange halvsøsken rundtomkring i verden, bl.a. den store Ørnen i toltekernes verdenssyn, en kullsvart, uendelig og upersonlig guddom som omfatter all skjønnhet og all vederstyggelighet. Ørnen sluker sjeler en masse på sin utflukt fra den materielle verden, kun et fåtall slipper unna. De som er i balanse. Her i hjemlige trakter har vi også en fjern og mer litterær slektning, nemlig Knappestøperen.

Verden er i ubalanse. Det har den kanskje alltid vært siden vi fikk den fikse idéen å spise av det treet, lærte om godhet og ondskap og ble kastet ut av en ren instinktiv virkelighet og inn i et dualt verdensbilde. De senere årene har Sannhetens fjær blitt heist fra barrikadene over hele Midt-Østen, fra Egypt til Syria har det blitt slynget kraftige og virksomme bønner til Maat, men skjønt tanken har vært å balansere vekten og kjempe sannhetens sak, ser det mer ut som om vi opererer med en vippehuske og ikke en vekt.

Hvor ligger håpet? Håpet om likevekt, søskenskap og balanse? I tactical strikes og business as usual? Er ikke alt som skjer at vi tynger våre hjerter og kaster oss gladelig inn i Dødens bok, i Ammits gap, i Ørnens nebb, i Knappestøperens ventende skje?

En sagnfugl med noe mer positive konnotasjoner enn toltekernes Ørn har, som den arabiske våren, sitt opphav i Egypt. En fugl som lever i 500 år, for så å selvantenne, forgå til aske og gjenoppstå. Egypterne kalte den bennu. Vi kjenner den som Fugl Fønix. Som Ørnen er Fønixen uendelig stor, med et vingespenn som omkranser hele verden. Men fjærpryden har ikke lånt fargepaletten fra sorte hull, den skinner av rødt gull. Og der Ørnen barmhjertighetsløst sluker og fortærer i møte med verdens lidelse og manglende gangsyn, feller Fønixen tårer. Tårer som kan lindre all smerte.

Den 21. september, på dagen for likevekt og balanse, på FNs fredsdag, forteller jeg Chasing the Phoenix, en forestilling om frykt, isolasjon og håp. Om lengselen etter fred og reellt samhold. Og om jakten på Sannhetens Fjær.

Kl. 19.00 – 20.00 i studioet til Idékokeriet, Bygg N, Trondheimsveien 2.

Every autumnal equinox (at least for us on the northern hemisphere) on the 21st of September the world celebrates (at least in theory) the international day of peace, as insituted by the UN in 1981. The period surrounding the equinox, when day and night are of equal length, has traditionally been a time for reflection of what has passed, a time for balance and making your spiritual accounts in preparation for the dark months of winter. The Sun slides into Libra and the Jewish holiday Yom Kippúr is also celebrated during this period. Yom Kippúr, the day of atonement, comes at the end of the ten ‘days of awe’, where everyone needs to truly repent their actions and misdeed of the last year. A process of purification. Then, during the day of atonement, your soul is laid down on the scales of truth and your name will be written down in one of two books – the Book of Life or the Book of Death.

Not that unlike what would happen to the dead in ancient Egypt. When the deceased started their journey into the kingdom of the dead, first their hearts had to be weighed by Anubis on the scales of Ma’at (a concept including truth, justice and balance. Represented as a goddess of justice and a natural order. In Hebrew emet means truth). The heart would be weighed against the feather of truth. If the heart (the soul) would weigh just as much as the feather, the dead would be free to enter the afterlife. But if you were deemed too heavy, you had no option but to be engulfed by the terrible Ammit, a hybrid of a crocodile, a lion and a hippopotamus.

As most other mythological creatures, Ammti has many siblings around the world, among them the immense Eagle in the mythology of the Toltecs, a pitch black, unending and impersonal god encompassing all beauty and all terror. The Eagle devours souls en masse when they part from the body on their way to the afterlife. Only a select few, those who are in balance, will escape. On our turf we also have a relative of sorts, of a more literary kind. The button moulder from Henrik Ibsen’s Peer Gynt.

The world is in imbalance. Maybe it’s always been like this since we got the clever idea to eat from that tree (you know), learned about good and evil and were thrown out from a purely instinctive reality and into a dual worldview.. These later years the Feather of Truth has been waved from the barricades across the Middle East, from Egypt to Syria forceful and effective prayers have been shouted to Ma’at, but even though the underlying idea has been to balance the scales and to fight for the cause of truth, it looks like we’re operating with a see-saw and not a set of balanced scales.

Where is hope? The hope of equilibrium, siblinghood and balance? In tactical strikes and business as usual? Doesn’t that just make our hearts heavy and throw us happily into the Book of Death, into the maw of Ammit, into the beak of the Eagle, into the spoon of the Button Moulder?

A legendary bird with more positive connotations than the Eagle of the Toltecs has, as the Arab Spring, its origins in Egypt. A bird that lives for 500 years before self-immolating, becoming ashes and then resurrecting. The Egyptians called it bennu. We know it as the Phoenix. Just like the Eagle the Phoenix is immensely big, with a wing span encompassing the entirety of the world. But while the feathers of it’s dark counterpart have the nuance of black holes, the coat of the Phoenix shines like red gold. And where the Eagle pitilessly engulfs and devours when confronted with the suffering of the world and a lack of foresight, the Phoenix sheds tears. Tears that can heal all pain.

On the 21st of September, on the day of equilibrium and balance, on the Peace Day of the UN, I will tell Chasing the Phoenix, a performance about fear, isolation and hope. About the longing for peace and real community. And about the search for the Feather of Truth.

7pm – 8pm in the studio of Idékokeriet, Bygg N, Trondheimsveien 2, Oslo, Norway.