Den 17. oktober har jeg blitt invitert til å holde et foredrag om min egen karrieresti for studenter ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Foredraget finner sted kl 15 – 16 i auditoriet Athene 2, Pilestredet 46. Dette er en del av Karriereuka 2012.
Her følger springende observasjoner i snodig essay-stil rundt begrepet «karriere» som kanskje/kanskje ikke blir en del av foredraget:
Karriere (subst.) – 1803: et yrkes løpebane, i ridning viser det til strak galopp, sprengløp. På engelsk substantivering av infinitivsformen «to career» som betyr å rushe fram i full fart. Kommer av kjerre, som kommer av det latinske Carrus (‘Stridsvogn’). Engelsk Car og Karriere er sterkt beslektet. En karriere er altså et sprangritt av dimensjoner mot et mål. Men hva er i enden av rittet? Krones alle karrierer med seier?
En av hovedforklaringene på de indoeuropeiske språkgruppenes frammarsj i Europa er knyttet til tanken om de indo-ariske (fra de indiske og persiske områdene) stammenes krigerske dominans. Et av de største militære fortrinnene de hadde var den hestetrukne stridsvognen som fraktet krigere ubønnhørlig raskt over slagmarken. Iboende i disse kulturene lå en patriarkalsk grunntone som gradvis utmanøvrerte pre-eksisterende matriarkalske samfunnsstrukturer. De gjorde karriere gjennom Europa og innførte nye språk og verdisyn. Dette kræsjet mellom krigerske, karrieredrevne, lineære kulturer og fruktbarhetsdyrkende sirkulære kulturer er nedtegnet og metaforisert i mange myter, bl.a. i vår egen norrøne historie om fredsmøtet mellom vanene og de invaderende æsene fra øst.
I de tidligere kulturene hadde kvinnen altså en høy status i motsetningsforhold til de indoeuropeiske kulturene. Det er interessant å se at dette kan spores i de lommene i Europa hvor de gamle språkene fremdeles eksisterer. I Baskerland i Spania, hvor man fremdeles snakker baskisk, et ikke-indoeuropeisk språk, har kvinnene tradisjonelt sett alltid hatt høyere status enn i naboområdene.
Jeg har alltid elsket å formidle historier. Som et ledd av dette, produserte jeg en film i 2004. En nullbudsjettsfilm ved navn SINUS. Det var et heseblesende prosjekt hvor jeg var både produsent, skuespiller, location manager etc. etc. I et forsøk på å forstå hva slags type innsats jeg måtte legge meg på for å få dette prosjektet til å lykkes, spådde jeg meg selv i Tarot. For den som er fremmed for dette verktøyet, kan det virke rimelig mystisk og, i og for seg, karrierepunkterende, å innrømme bekjentskap med noe sånt. Men Tarotens vesen er rimelig gjennomskinnelig – den består av en rekke arketypiske symboler som taler direkte til underbevisstheten og fungerer mest som et redskap for å fortolke det man egentlig vet, men ikke er 100% bevisst. Rådet jeg fikk kom i form av et kort:
Jeg fulgte rådet. Jeg kjørte på, satte meg i stridsvognen, pisket hestene og stanset ikke. Ikke for noe eller noen. Det som virket umulig ble mulig gjennom en jernhard innsatsvilje og en forståelse av at jeg ikke kunne stoppe opp og sjekke om den kulen i veien jeg nettopp kjørte over var en person eller en stein. Filmen ble en realitet, fikk distributør, kom på kino, og mens solen stod opp over slagmarken og jeg sugde i meg kaffe fra min primitive camelback (antagelig en sinnrik innretning av lær og magesekken til en gris, dersom du lurer) mens hesten, stadig i full galopp, svettet som en gal, visste jeg med ett at dette var min karrierevei. Og den skulle gå bare videre, videre, oppover og oppover. Inni evigheten.
Men så støtte jeg på flere stridsvogner. En haug av dem. Jeg ble skutt inn i den alvorlige siden av filmbransjen, en svært patriarkalsk og karrieredrevet kultur, og jeg mistet kontakten med det som var grunnen til at jeg i det hele tatt ville lage historier. Jeg forsøkte å spille dette spillet videre, men hjertet mitt var ikke i det. Ytre sett hadde jeg tatt på meg hammen til en krigersk ås, men indre sett var jeg fremdeles en vane, som ville dele historiene sine, ikke forme dem til sverd.
Så jeg falt. Mistet styringen. Hesten løp til side, skrekkslagen, over en skrent. Min karriere, mitt sprangritt, hadde ført meg rett i avgrunnen, med påfølgende sykefravær, panikkangst og kaldsvette. Krigen var tapt og etterlot kun en brukket mann.
Jeg la Tarot igjen. Hva betydde dette? Rådet denne gang var et helt annet kort:
Jeg fulgte rådet. Istedenfor å fokusere på fremgang, sprangritt og kamp, som nå manifesterte seg som stressdemoner i kroppen min, endret fokuset seg til ro, væren og lytting. Og gjennom den lyttingen dukket en ny vei opp. Veien som muntlig forteller. Som, som yppersteprestinnen, er opptatt av å avdekke de skjulte verdener og gjennom historier metaforisk formidle kunnskap som man egentlig vet, men ikke er 100% bevisst.
En måte å si dette på er at jeg skiftet karriere. Men jeg er ikke enig. Jeg vil heller si at jeg har forlatt konseptet «karriere» til fordel for noe helt annet. Eller at dette sprangrittet innen filmbransjen bare var en del av en større vei, som ikke er lineær og målrettet i den forstand. Da jeg var sivilarbeider i WWF Norge i 2001, snakket sjefen min, en hyggelig biolog, om at hans yrkesvei var formet som en spiral, ikke en linje. Spiralen er forøvrig det gjennomgående symbolet til de matriarkalske fruktbarhetskultene som fantes her i Europa før den indo-ariske påvirkningen skylte over oss. I ritualer gikk man gjennom spiraler, bygget opp av steiner el.l., helt inn til midten, for så å gå ut igjen. I en spiral beveger du deg hele tiden innover og utover, oppover og nedover, men aldri bare rett fram, mot evigheten. I en spiral er alle nivåer, både de lyse og de mørke, like viktige hele tiden.
Dette er min yrkesvei nå. Jeg har ingen framdriftsplan. Jeg har ingen budsjettmål. Jeg foretar ingen markedsanalyser. Men jeg gjør mitt ytterste for å hele tiden være der jeg skal være, gjøre det jeg skal gjøre, og være sann mot det jeg virkelig brenner for. Det er som å gå i en krattskog uten å vite verken hvor veien går eller hvor man skal, men alltid med et åpent blikk for når lysninger og dyrestier dukker opp. Og innimellom finnes det et fantastisk klatretre, og i toppen av det får jeg overblikk over hele skogen.
Jeg gjør ikke karriere, som i betydningen fra antikken: Å rase over slagmarken i stridsvogn og slakte mine fiender. Jeg gjør ikke karriere, som i betydningen fra 1590-tallet: Å ri mot motstanderen i en ridderlig turnering med den hensikt å kaste ham av hesten. Jeg gjør ikke karriere, som i betydningen fra 1803 og utover: Å foreta et progressivt og eskalerende ritt mot en topp i yrkeslivet. Hva skal man så kalle det jeg gjør, er og har?
Det nærmeste er uttrykket «spiral career», men da får du en stridsvogn som likevel bare sirkler en vei, oppover. Spiralere er en annen mulighet, skjønt det også gir inntrykk av en enveis bevegelse, som kun går utover eller innover. Kanskje det beste er å gå til roten av spiral, det latinske spir-, altså pust, og derav avlede at det jeg gjør er en spirere.
Spirere (subst)– 2012: En sirkulær innstilling til sitt eget yrkesvalg som er som pusten. Ut og inn. Opp og ned. Substantivering av den latinske infinitivsformen spirere som betyr «å puste»On the 17th of October I have been invited to hold a lecture on my own career path for students at the College University of Oslo and Akershus. The 1 hr lecture starts at 3 pm in the auditorium Athena 2, in Pilestredet 46, Oslo. It’s a part of the Career Week of 2012.
Instead of pursuing my own career today, I was suddenly inspired to write something about what I perceive a career to actually be, leading to a sporadic essay that might or might not be a part of the lecture:
Career (n.) – 1803: the running or course of a professional life, in sports riding pertaining to a full gallop, a rushed ride. Substantivation of «to career», meaning to rush fast forwards without stop. Comes from cart, which again comes from the Latin Carrus (‘Chariot’). Car and Career are as such connected words. A career then means a rushed ride towards a goal. But what lies at the end of this ride? Are all careers rewarded with victory?
One of the main explanations for the influence of the Indo-European language groups in Europe is the idea of the military dominance of the Indo-Aryan (from Indian and Persian areas) tribes. One of their greatest military advances was the horse driven chariot transporting warriors with frightening speed across the battle field. These cultures were fundamentally patriarchal by nature and their cultural values gradually conquered the pre-existing matriarchal societial structures of Europe. The Indo-Aryan mindset careered throughout the continent and remolded languages and ideas. This full-on crash between battle-hardened, careering, linear cultures and circular fertility cultures has been mythologized in many stories, among them in Norse mythology in the tale of the peace meeting between the vanir and the invading aesir from the East.
In the existing vanir-like cultures women were emancipated, in opposition to the status of women in the Indo-Aryan cultures. It’s interesting to see that in those pockets of Europe where old languages still exist, a different story of the treatment of women can often be found. In the Basque areas of Spain, for instance, where Basque, a non-Indo-European language, is still spoken, women have traditionally had a higher status than in the neighbouring areas.
I have always loved to convey stories. As part of this passion, I ended up producing a movie in 2004. It was a zero-budget movie called SINUS. A totally off-the-wall project where I was both producer, actor, location manager etc. etc. In an attempt to understand what I needed to focus on to achieve this project, I used my Tarot deck. For those of my readers unfamiliar with this tool, it might seem rather quasi-mystical and somewhat of a career stopper, to even admit to something like this. But the soul of Tarot is quite transparent and not particulary esoteric. Tarot consists of a string of archetypal symbols speaking directly to our subconscious, and as a tool, Tarot works as a form of interpretation, helping you to fully see something you already know, but that you’re not 100% conscious of. The advice I got could be summed up in this card:
And this advice I took. I rushed on at full speed, got inside my chariot, whipped my horses and never slowed down. Not for anything or anyone. What seemed impossible at first became possible through an ironlike will and through understanding that I couldn’t stop to check if that bump in the road was a stone or a person. The movie became reality, it got distributed, hit the silver screen, and while the sun rose over the battle field and I sucked up precious drops of coffee from my primitive camelback (probably an ingenious device made by leather and a pig’s stomach, in case you’re wondering) while my horse, drenched with sweat, was still careering, I knew that this was my career path. And it was meant to move on, upwards and onwards and forwards. Into eternity.
But then I met more chariots. A bunch of them. I was catapulted into the serious side of the film business, a highly patriarchal and career driven culture, and I lost touch with the prime reason for me wanting to create stories at all. I tried to play the game, but my heart was not in it. On the outside I wore the skin of an aesir, while on the inside I was still a vanir, wanting to share his stories, not shape them into swords.
So I fell. Lost control. The horse stopped careering and started careening, terrified, over a cliff. My career, my rushed ride, had led straight into the abyss. With it came invalidisation, panic attacks and anxieties. The war was lost, leaving just a broken man.
I turned back to Tarot. What did this mean? The advice I got this time was a totally different card:
Advice which I took. Instead of focusing on progress, careering and battle, concepts now manifesting themselves as stress demons in my body, my focus gradually changed towards calm, being and listening. And through this listening a new way appeared. The way of the oral storyteller. Who, like the High Priestess, is concerned with unveiling the hidden worlds and through story metaphorically convey knowledge that we really know, though we’re not 100% conscious of it.
One way to put it, is that I changed my career. But I don’t agree. I would rather say I have left the concept of a «career» in itself for something quite different. Or that this careering of mine within the film business was but part of a bigger picture, a journey not linear, nor directed towards a goal. When I spent my time as a conscientious objector, working for the World Wildlife Fund of Norway, I had a boss. He was a very nice biologist who once told me that his professional path wasn’t linear, but rather like a spiral. The spiral, by the way, is the main symbol of the fertility cults dominant in Europe before the Indo-Aryan wave of influence. In fertility rituals you walked though spirals, built on the ground by the use of rocks, into the middle, and back out again. In a spiral you’re constantly moving inwards and outwards, upwards and downwards, but never straight ahead, towards eternity. In a spiral all levels, both light and dark, are just as important. All the time.
This is my professional path now. I have no plan of progress. I have no budget targets. I make no market analyses. But I do my utmost to constantly be where I am supposed to be, do what I am supposed to do, and be true to the things I’m truly passionate about. It’s like walking in an overgrown forest, not knowing where the path is or where you’re going, but always keeping an open eye out for clearings and animal tracks. And from time to time I find a fabulous climbing tree, and there, in its branches, I get an overview of the entire forest.
I’m not careering, as in the Antique sense: To career across the battle field in a chariot, slaughtering my enemies. I’m not careering, as in the sense of the 1590s: To ride towards your opponent in a knightly joust with the intent of throwing him off his horse. I’m not careering, as in the sense of 1803 and beyond: To ride progressively and in an escalating fashion towards a professional peak. But if this is true, what exactly am I doing?
The closest existing expression is a «spiral career», but that gives the impression of a chariot circling only one way, upwards. Spiraleer is another option, though this too gives the impression of a one way movement, only going outwards or inwards. Maybe it’s best to go directly to the root of spiral, the Latin spir-, and from there say that what I’m actually doing is spireering or having a spireer.
Spireer (n.)– 2012: A circular attitude to one’s own profession similar to breathing. Out and in. Up and Down. Devised from the Latin root spir-, meaning «breath».
Legg igjen en kommentar