[:no]
I den lille grenda ved Sognefjorden bor han på odelsgården og arrangerer bl.a. Mårenbiennalen. Også kjent fra NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu fra 2008 (Klikk på bildet —–>).
I januar i år tok han kontakt med meg da han var på utkikk etter en forteller til et prosjekt – et arbeidsverksted med barn og unge på Stadlandet hvor temaet var legenden om den hellige St. Sunniva sett i lys av den norrøne myten om Hilðr.
Det hørtes ut som musikk i mine ører.
St. Sunniva
Essensen av helgenfortellingen om Sunniva er som følger: Hun var en irsk kristen prinsesse som hadde valget mellom enten å gifte seg med en voldelig hedensk konge som truet riket hennes eller å flykte. Hennes mest trofaste undersåtter, syv menn, fulgte med henne i en båt uten årer og seil. Sunniva satte sin lit til Vårherre og lot Skjebnen diktere hvor hun og følgesvennene skulle ende opp.
Skjebnen førte dem i land på en liten, steinete og karrig øy. Selja utenfor Stadlandet. Her bodde de i fred og from fordragelighet og tjente Gud. Inntil folk anklaget dem for å stjele sauene de hadde på øya. Altså, de var jo innvandrere, så skepsisen var stor. Håkon Ladejarl sendte en gruppe menn i båt for å drepe eller drive dem bort. Sunniva og mennene flyktet inn i hulen og ba om å bli spart fra vold ved disse hedningenes hender.
Noen år etter var Olav Tryggvason ved roret i Norge og godt i gang med sitt kristningsprosjekt.
To handelsmenn, Tord Egeleivson og Tord Jorunson (begge har fått etternavn som sønner av sine mødre) var på vei over havet mot Trondheim da de så noen underlige lys stige opp fra steinene ved hulen.
De fant lysende og velduftende knokler som de tok med til kongen.
Han lyttet til historien deres og snakket varmt om kristendommen. De ble så bevegede at de lot seg døpe.
Historien om Sunniva og de syv Seljemennene, som antagelig er en variant av eksisterende fortellinger klistret oppå funn av knokler i grotten i Selja (Syvsoverlegenden er et eksempel), ble en nøkkelfortelling i kristningen av Norge. Et kloster ble etablert på øya utenfor grotten og Sunnivas relikvier ble fraktet til Bergen med pomp og prakt på 1100-tallet. Men St. Sunniva består i regionen, bla. i Seljes kommunevåpen.
Hilðr
Hilðr var på sin side datter av Høgne. Hun er, eller er snarere symbolsk tilknyttet, en (valkyrie av samme navn. Hilðr betyr strid men er også beslektet med ordet hildring.
Hun bestemmer seg for å bryte med farens regler for hvordan hun skal leve, og flykter med en mann hun selv har valgt, Heðin. I noen varianter av myten påpekes det at hun bruker ham for sine egne renkespill, men dette kan også tolkes som et særs mannlig blikk på en kvinne som våger å bryte ut av normen.
Hun, Heðin og hans menn seiler i båt til en øy. Der lever de fritt inntill Høgnes hærskip kommer til syne på horisonten. Hilðr går ned til stranden, og i brenningene står hun og taler med sin far som raser fra båtens baug.
Hun tilbyr ham en ring i pant for å la dem være. Men faren nekter. Han viser til sverdet sitt. Når han har trukket det fra slira, kan han ikke sette det tilbake før det har smakt manneblod. Høgnes styrker raser så i land og møter Heðinns menn. Når dagen er omme, ligger alle døde rundt Hilðr. Ved daggry tar hun et beger og fyller det med vann farget av morgenrøden. Med trolldom og seid vekker hun alle til liv, og kampen fortsetter i all evighet.
Greta
To kvinner. To skip. To som brøt med det som var forventet av dem. To som ville noe annet. Like før arbeidsverkstedet skulle begynne på Stadlandet føk en seilbåt over vannet med en ung kvinne fylt av vilje. Til å bryte med det bestående. Og som i tilfellene Hilðr og Sunniva – denslags faller ikke i god jord hos dem som er en del av det gamle systemet. Enkelte menn omtalte Greta i like krasse ordelag som Hilðr fikk sitt pass påskrevet i flere av versene om henne.
Jeg kom ikke til Stadlandet med en ferdig tekst. Idéen med arbeidsverkstedet var at vi skulle utfolde oss fritt, improvisere, lytte og lage rom. Men da Greta kom fram til New York etter sin sterkt symbolske overfart, stod et nøkkelsymbol klart for meg: En flette.
Tre kvinner. Tre fletter. En rød. En sort. En brun. Med hovedvekt på å flette historiene om Sunniva og Hilðr inn i hverandre, hvor enden på halen er historien om Greta og alle de barna som nekter å gjøre ting som vi alltid har gjort det. Som vil noe annet.
Arbeidsverkstedet
Selve arbeidsverkstedet var et samspill mellom lyrikk, musikk, sang, bevegelse og fortelling. Det var en sann glede å jobbe med både de fabelaktige figurene på bildet over her og barna som kom med sine egne ønsker, sin energi og sin tilstedeværelse. Og hele prosessen var også i samspill med den veldige naturen på Stad, vinden, fjellene, det voldsomme havet.
En trestemt sang som Lina og Jakob fant på spontant under en biltur mens vi var der, fikk brått tekst i møte med meg, og før vi visste ordet av det, hadde den blitt hovedtemaet for forestillingen.
| Stemme 1 | Stemme 2 og 3 |
|---|---|
| Hvordan skal det gå? Hvorhen skal vi leve? | Lytt til Hjertet ditt |
| Hvordan skal det gå? Hvorhen skal vi leve? | Skjebnen viser vei |
| Hvordan skal det gå? Hvorhen skal vi leve? | Lytt til Hjertet ditt |
| Hvordan skal det gå? Hvorhen skal vi leve? | Skjebnen viser vei |
Prosjektet Hilðr har fått støtte til å videreutvikles neste år. Jeg ser frem til nye hjertereiser, eventyr, møter og historier om noe annet. Om å møte veggen og å bli en åpning.
[ngg src=»galleries» ids=»17″ display=»basic_thumbnail» thumbnail_crop=»0″][:en]
In the tiny hamlet (as in: four people) by the Sognefjord he lives on his family farm and organises art events. Also known from the TV-show (Norwegian national broadcasting) Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (Where noone believes anyone could live) from 2008 (Click the image —–>).
January this year he contacted me, as he was loooking for a storyteller for a project – a cultural workshop with children and youngsters at Stadlandet where the theme was the legend of Saint Sunniva in the light of the norse myth of Hilðr.
This was music to my ears.
St. Sunniva
The bones (pun intended) of the legend of Sunniva is this: She was an Irish Christian princess with the choice of either marrying a violent heathen king threatening her lands or to escape. Her most faithful underlings, seven men, followed her into a boat with no oars and no sails. Sunniva put her faith in God and let Fate decide where she and her followers would end up.
Fate led them ashore on a small, stony, barren island. Selja outside Stadlandet. Here they lived in peace and piety. Until people who had their sheep on the island blamed them for stealing their livestock. Well, they were immigrants after all, so there was great cause for skepticism. Hakon the Powerful sendt a group of men in a boat to kill or drive them away. Sunniva and the men escaped into the cave and prayed to be delivered from these heathens.
Some years later Olav Tryggvason was king of Norway and busy christening his lands.
Two merchants were voyaging across the seas when they saw weird lights erupt from the stones by the cave.
They found bones smelling like ambrosia and emanating glorious light. They brought them to the king.
He listened to their story and spoke warmly of Christianity. The merchants were so moved that they converted then and there.
The story of Sunniva and the seven Selje Men, which is probably a variation of existing stories that was attached to the finding of old bones in the cave at Selja (The Legend of the Seven Sleepers is an example), became a key story in the christening of Norway. A monastery was established on the island outside the cave and the relics of Sunniva were transported to the important port city of Bergen in the 12th century. But the saint has remained a symbol of the region, a fact which is clear if you look at the municipal coat of arms of Selje.
Hilðr
Hilðr was a daughter of Høgne. She seems to be related or symbolically connected to a (valkyrie with the same name. Hilðr means battle.
She decides to break with the rules her father has decided for her life, escaping with a man of her choosing, Heðin. In some versions of the myth a point is made that she uses this man for her own machinations, but this can also be interpreted as a very male gaze on a woman daring to break with the norm.
With Heðin and his men she sails to an island. There they live freely until the battle ships of Høgne appear on the horizon. Hilðr goes down to the beach, and in the spray of the waves she stands, speaking to her father fuming from the bow of his ship.
She offers him a ring as a pledge to leave them be. But her father refuses. He shows her his sword. When it is drawn, it can’t be sheathed before it has tasted blood. Høgne’s forces rush ashore, clashing against the men of Heðin. At the end of the day, all are dead except Hilðr. At dawn she takes a cup, filling it with water the colour of dawn. With magic and spells she raises the dead, and the battle continues for all eternity.
Greta
Two women. Two ships. Two who broke with the expectations other people had to them and their life. Two who wanted something else. Just before the workshop was set to begin, a sailing boat rushed across the Atlantic Ocean, carrying a young woman filled with pure will. A will to break with the established norms. And, as was the case with Hilðr and Sunniva – that kind of behaviour does not sit well with those enmeshed in the old system. Some men spoke of Greta in a similar fashion as patriarchal poets of old described Hilðr.
I did not come to Stadlandet with a finished text. The concept of the workshop was that everyone should allow for free expressions, improvise, listen and create a space for things to unfold. But when Greta arrived to New York after her symbolic crossing, a key symbol appeared to me: A braid.
Three women. Three braids. One red. One black. One brown. The main focus was braiding the stories of Sunniva and Hilðr, ending in the story of Greta and all the kids that refuse to do things the way we’ve always done them. Those who want something else.
The Workshop
The workshop was a collaboration between poetry, music, song, movement and storytelling. It was a true joy to work with both the fabulous people in the picture above and the children that participated and entered the work with their own wishes, energy and presence. And the entire process was also inspired by the imposing nature in Stad, the wind, the mountains, the powerful sea.
A song with three voices was spontaneously made by Lina and Jakob during a short car drive while we were there. The song got a text meeting me, and before we knew it, it was the main theme of our performance.
| Voice 1 | Voice 2 og 3 |
|---|---|
| Oh, How will it go? Oh, where can we sta-ay? | Listen to your Heart |
| Oh, How will it go? Oh, where can we sta-ay? | Fate will show the way |
| Oh, How will it go? Oh, where can we sta-ay? | Listen to your Heart |
| Oh, How will it go? Oh, where can we sta-ay? | Fate will show the way |
Hilðr has received some support for further development next year. I look forward to new heart journeys, adventures, meetings and stories of something else. Of meeting the wall and becoming an opening.
[ngg src=»galleries» ids=»17″ display=»basic_thumbnail» thumbnail_crop=»0″][:]
Legg igjen en kommentar