A Wonder Tale in Paris

[:no]

Jeg har nylig kommet hjem fra en arbeidsuke i Paris. En eksklusiv og intim økt med kollega Kristine Haugland fra trioen Øfsti/Vestre/Haugland under vingene til vår felles mester Abbi Patrix. Dagene har vært et ledd av det europeiske forteller-laboratoriet LABO som jeg har vært en del av siden 2013.

I Ljubljana i september i fjor viste deltakerne i LABO for første gang sin versjon av et undereventyr som vi selv hadde valgt og jobbet med en stund. Planen var å arbeide med dette eventyret tre ganger i løpet av et års tid. Mitt valg var Bearskin eller Bjørnemannen. Du kan lese mer om prosessen min med dette eventyret i artikkelen Bearskin – A Tale Song.

Anis Gras

Vår lille residens foregikk på Anis Gras, et gammelt fabrikklokale fra 1800-tallet som opprinnelig var et destilleri for anisbrennevin. Som mange andre gamle fabrikker har bygningene nå gått over til å bli et senter for utøvende kunst. Compagnie du Cercle, Abbi Patrix’ kompani, er en av flere grupper som er tilknyttet lokalene.

Mens vi var der, var lokalene fulle av aktivitet. Tre andre kompanier utviklet og spilte forestillinger og jeg ble til og med bakgrunns-staffasje i en dokumentarfilm.

Vi hadde gode dager på Anis Gras og fokuserte blant annet på å se på, analysere og lære av filmopptaket fra forrige forestilling, samt å bestemme hvilke og hvor mange sekvenser våre versjoner av eventyrene bestod av og konkretisere og eksperimentere med ulike fortellerstiler.

[nggallery id=9]
 
Poetisk arkeologi

Men alt dette handlet om form og struktur. I tillegg var det noe dypereliggende som presset seg på, noe som omhandlet innholdet. Lokalene vi var i hadde en historikk, det at de i dag er teaterlokaler visker ikke ut det faktum at folk har produsert pastis her. Historien ligger i veggene. Eventyrene vi jobbet med har også en mengde utviklingslag bak seg, symbolene som brukes har forandret karakter men en «poetisk arkeologi» kan avdekke lag på lag av tidligere forståelser og idéer.

En av mine store oppdagelser i det opprinnelige arbeidet med Bearskin, som kort fortalt handler om en mann som gjør en pakt med djevelen om å gå kledt i et bjørneskinn i syv år uten å vaske, klippe eller barbere seg, var fornemmelsen av rester av førkristen symbolikk i eventyret.

I min versjon begynte jeg derfor å erstatte djevelen med en slags kombinasjon av The Green Man; en vegetasjonsgud som representerer naturens forråtnelse/fornyelse, og arketypen The Wild Man, som jo ikke overraskende representerer det uregjerlige og ville. De gamle hedenske gudene forvandlet seg til demoner i kristendommens lys, og jeg opplever at historien om Bearskin på mange måter handler om en grunnleggende konflikt i det siviliserte mennesket; kampen mellom Natur og Kultur. Igjen, dette er beskrevet i større detalj i artikkelen jeg har skrevet tidligere.

Protestantisk moral

Et undereventyr har levd i den kollektive bevisstheten gjennom utallige tideverv. De fleste av dem har blitt overlevert til oss i form av transkriberte versjoner innsamlet av nasjonalromantiske vandrere så som våre egne Asbjørnsen & Moe. Dette gjør at eventyrene har frosset fast i tid, istedenfor å ha utviklet seg gjennom gjenfortellinger. De fremstår som museale tidsvitner, og er i tillegg fortolket og redigert gjennom filtrene til de som har skrevet dem ned. Dette gjør at mange av dem er preget av en tidsriktig, men for oss i dag streng og utdatert protestantisk moral, særlig i forhold til forventningen til kvinners rolle i samfunnet.

I Bearskin kommer dette til orde gjennom kvinnene protagonisten møter. På et tidspunkt redder han en kjøpmann og som takk ønsker kjøpmannen å gifte ham bort med en av døtrene sine. De to eldste døtrene nekter å gifte seg med det de oppfatter som en stinkende og uvasket slubbert, mens den yngste datteren forlover seg. Hun venter på sin forlovede i flere år inntil han blir fri av forbannelsen og vender tilbake til henne som en rik og vakker mann. På det tidspunktet har hun kledd seg i sort, da hun har gått ut i fra at han er død. De gifter seg, men de to eldste døtrene blir så fortørnede over sitt feilgrep at de begår selvmord. Djevelen gnir seg i hendene fordi han har fått has på sjelene deres, eller «To for prisen av én» som han sier.

Her impliseres det at det er den yngste datteren som belønnes da hun lyder sin far, og det å bli gift fremheves som det fremste for en kvinne. I tillegg poengteres det også at selvmord er en dødssynd som sender sjelen din til Helvete. Selv med tanke på at ekteskap i eventyr primært kan forstås som et symbol på en indre forening, er disse perspektivene vanskelige å fortelle om og forsvare i dag.

I min historie har selvmordene overlevd i den forstand at både hovedpersonen og kjøpmannen er i ferd med å begå selvmord men reddes. Den første av The Green Man. Den andre av hovedpersonen. Og kvinnen som forlover seg, gjør dette av egen fri vilje. I min første versjon fordi hun så øynene hans. I løpet av dagene i Paris kom det fram at det som overbeviser henne er at hun hører ham synge. Og istedenfor å vente på ham og gå kledt i sort, drar hun ut i naturen og knytter seg til sin egen kraft. De gjenforenes i det ville, fornyede og i en bedre balanse mellom Natur og Kultur.

Er naturen ond?

Demoniseringen av det dyriske og ville aspektet av oss henger sammen med vår opplevelse av oss selv som noe uavhengig av naturen. Klimaendringene som resultat av den siviliserte verdens overforbruk av naturressurser kan sees på som en utvidelse av denne opplevelsen. Finnes det en måte å finne tilbake til forbindelsen til naturen og det ville i oss, den naturlige kraften i oss, uten å kaste alt det positive ved fremveksten av rasjonalismen ut med badevannet?

I løpet av tiden i Paris begynte det å demre for meg at min versjon av Bearskin både handler om å se bakover, finne fram til noen opprinnelige, arkaiske betydninger som handler om verdien av det ville, samtidig som jeg ønsker å se fremover, til en harmonisering av det mentale og det kroppslige, at man verken er slave av Natur (bestialsk villmann uten kontroll) eller Kultur (et liv hundset av sosial kontroll). I sjamanistiske stammesamfunn var det ofte ikke noen skillelinje mellom en selv og naturen, individualitet eksisterte ikke. I vår moderne verden er vi så adskilt fra den at vi ikke fullt ut forstår verdien av den.

For å lete videre langs denne aksen, har jeg også skjønt at jeg må tillate enda mer farlig villskap og ubehag inn i min tolkning av eventyret. Begge ekstremitetene må tilkjennegis for at det skal føre frem til en form for møte. Hvordan skal jeg gjøre dette? Det er et spørsmål som vil ledsage arbeidet mitt med historien frem til neste gang den skal fremføres. Jeg går inn i denne prosessen med nysgjerrighet.

Og undring.[:en]

I have recently returned from a working week in Paris. An exclusive and intimate session with my colleague Kristine Haugland from the storytelling trio Øfsti/Vestre/Haugland guided by our master Abbi Patrix. These days have been a part of the European laboratory of performance storytelling simply titled LABO that I’ve been attending since 2013.

In Ljubljana in September last year the participants of LABO performed a wonder tale that they’d chosen themselves for the first time. The plan was to work with this tale three specific times during the course of a year. I chose the tale Bearskin. You can read more about the process surrounding this tale in the article Bearskin – A Tale Song.

Anis Gras

Our little residence took place at Anis Gras, an old factory from the 19th century which used to be a destillery of anis spirits. Like many other old factories these days the buildings have become a centre for performing arts. Compagnie du Cercle, the company of Abbi Patrix, is one of several groups connected to this place.

While we were there, the buildings were filled with activity. Three other companies developed and showcased performances and I ended up becoming a backdrop in a documentary film.

We enjoyed our time at Anis Gras, focusing on watching, analyzing and learning from the video recording of the Ljubljana performance. We also decided which and how many sequences our versions of our wonder tales consisted of and we experimented with different storytelling styles.

[nggallery id=9]
 
Poetic archaeology

But all of this concerned form and structure. In addition there was a deeper theme pushing to the foreground, something concerning the content. The buildings around us had their history – the fact that they are used for theatre and dance today does not change the fact that people have produced pastis in these locales. There is history in these walls. And the wonder tales we worked with also consist of different stratas, layers of symbolism and historical context that have changed and evolved throughout the ages. A certain «poetic archaeology» could unveil different layers of earlier understanding and ideas.

One of my great discoveries in the original work with Bearskin, which briefly told is the story of a man entering into a pact with the Devil in which he needs to wear a bear skin for seven years without washing himself, cutting his hair or shaving his beard, was the notion of pre-Christian symbolism embedded in the anatomy of the tale.

In my version I therefore started to replace the devil with a kind of combination of The Green Man; a vegetative god representing the decay and regeneration of nature, and the archetype The Wild Man, representing the unruly and the wild. The old heathen gods transformed into demons in the light of Christianity, and it is my feeling that the story of Bearskin in many ways concerns a fundamental conflict in the civilized human being; the battle between Nature and Culture. As I’ve mentioned before, this is described in further detail in my earlier article.

Protestant morality
A wonder tale has existed and evolved in the collective consciousness for eons. Most of them have been transmitted to us in the form of transcribed versions collected by national romantic wanderers, like The Brothers Grimm. This fact makes most tales frozen in time – they haven’t continued evolving through retellings. They are more like museum objects or time capsules which also have been interpreted and edited through the filters of their collectors. This means that many of these tales collected from Northern Lutheran Europe are influenced by a strict and outdated Protestant morality, especially in relation to the expectations of women’s role in society.

In Bearskin this is shown through the women the protagonist meets on his journey. At a time he saves a merchant and to show his gratitude, said merchant wishes to give him one of his daughters to marry. The two eldest daughters refuse to marry what they see as a stinking refuse heap of a man, while the youngest daughter chooses to enter into an engagement. She waits for her fiancee for several years until he is free of the curse, returning as a wealthy and beautiful man. When they reunite, she is dressed in mourning clothes as she is sure that he must have died. They get married, but the two eldest daughters are so peeved by their mistake that they commit suicide. The Devil rubs his hands in glee as their souls then default to him: «Two for the price of one».

The implication here is that the youngest daughter is rewarded for obeying her father, and the act of marriage is seen as the highest goal a woman can have. There is also a point made about suicide being a mortal sin which will dispatch your soul straight to Hell. Even taking into account that marriages in fairy tales are symbolic of an inner union, these viewpoints are still hard to tell about and defend today.

In my story the suicides have survived in the sense that both the protagonist and the merchant are about to kill themselves but are saved. The former by The Green Man. The latter by the protagonist. And the woman who gives her hand in marraige, does so of her own free will and initiative. In my first version because she saw his eyes. During my stay in Paris another interpretation came to the fore – what convinces her of his pure nature is the fact that she hears him sing. And instead of waiting for him dressed in black, she goes out into the nature, becoming connected to her own power. They are reunited in the Wild, renewed and in a better balance between Nature and Culture.

Is Nature evil?

The demonization of the animalistic and wild aspect of ourselves is connected with the idea that we are separate from nature. Climate change as a result of the civilized world’s overconsumption of natural resources can be viewed as an extension of this idea. Is there a way to refind our connection with Nature and the wild without flushing out the positive aspects of rationalism and the Enlightenment?

During our stay in Paris it started to dawn on me that my version of Bearskin is both about looking towards the past, refinding some original, archaic meanings concerned with the value of the Wild, and at the same time it is about looking towards the future, towards a harmonization of the mental and the physical, towards neither being a slave of Nature (bestial savage without control) or Culture (a life constrained by social control). In shamanistic tribal societies there was often no division between yourself and nature, there was no such thing as individuality. In our modern world we are so separated from nature that we can not fully understand its inherent value.

To search further along this path, I have also understood that I need to allow even more dangerous wildness and discomfort in my interpretation of this tale. Both extremities need to be acknowledged to lead to a form of meeting. How to accomplish this? That is a question that will accompany my work with this story until the next time I will perform it. I enter this process with curiosity.

And wonder.[:]