Pasian Kimaro – Et av de viseste og varmeste menneskene jeg har møtt. I 2002 hadde han nylig startet Shinda Basic School i slummen i Arusha, Tanzania.
Det var der jeg møtte ham, først som læreren min i Swahili, så som min arbeidsgiver da jeg endte opp med å undervise to måneder på skolen hans. Pasians hjerte var stort, nærmest grenseløst. Jeg så opp til ham som en mentor, men til tross for at det var 40 år og en kulturkløft mellom oss behandlet han meg som en likemann, som en venn.
Jeg tror jeg alltid hadde en tanke om å vende tilbake, om å se skolen igjen, om å se ham igjen.
Et lite utdrag av min tid i Tanzania sammen med Pasian Kimaro kom på lufta i Salongen på Nrk P2 den 24. april i år. Tittelen There’s no such thing as private time in Africa viser til det aller første han sa til meg. Fortellingen finnes her:
[audio:http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2014/05/Private-time-in-Africa.mp3]Tanken om å besøke ham slo meg igjen, ble vekket til live, han har alltid vært med meg selv om vi ikke har hatt kontakt med hverandre, men det viste seg at det ikke var mulig. Han gikk bort 13. mai 2006. Faren hans var over 90 og sprek som en fole da jeg var der, så jeg tenkte alltid at han var beskyttet av godt genmateriale. Men det var lungekreften som tok ham, mulig et resultat av det berget med sigaretter han røkte hver dag.
Kanskje jeg vender tilbake til skolen en dag. Og mest sannsynlig har skoene, som Mwalimu (lærer) Kimaro, gått ut av tiden. Men som dem, har han gjort et avtrykk i meg. Hans godhet, pågangsmot og praktiske altruisme har vært og vil fortsette å være en glødende inspirasjon og rettesnor i mitt eget liv.
Shikamoo, Mwalimu Kimaro.
Asante sana.
Pasian Kimaro – One of the wisest and warmest human beings I’v ever met. In 2002 he’d recently started Shinda Basic School in the slum of Arusha, Tanzania.
That was where I met him, first as my Kiswahili teacher, then as my employer when I ended up teaching for two months at his school. Pasian’s heart was huge, almost boundless. I looked up to him as a mentor, and even though it was 40 years and a cultural divide between us, he treated me as an equal, as a friend.
I think I always imagined I’d return, to see the school again. To see him again.
A small excerpt of my time in Tanzania together with Pasian Kimaro aired on Norwegian radio the 24th of April. The title There’s no such thing as private time in Africa points to the first thing he told me. The story (in Norwegian) can be found here:
[audio:http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2014/05/Private-time-in-Africa.mp3]The thought of visiting him struck me again, he’s always been with me, even though we’ve had no contact. But that dream proved impossible. He passed on the 13th of May 2006. His father was more than 90 and fit as a fiddle when I was there, so I guess I always thought he would be protected by great genes. But the lung cancer got him, a probable result of the cigarettes that almost never left his mouth.
Maybe I’ll return to the school one day. And most likely the shoes, as Mwalimu (teacher) Kimaro, will have gone out of time. But like them, he has made a footprint in my life. His goodness, resilience and practical altruism has been and will continue to be a glowing source of inspiration and a guideline for my life.
Shikamoo, Mwalimu Kimaro.
Asante sana.
Legg igjen en kommentar