Bearskin – A Tale Song

[:no]I januar valgte jeg et undereventyr. Et eventyr som skulle modnes i 9 måneder for så å framføres i Ljubljana i september. Oppdraget hadde blitt gitt til meg og ni andre utøvere av den franske mesteren Abbi Patrix som en del av LABO, et årlig laboratorium for europeiske fortellerkunstnere. Du kan lese mer om prosessen rundt LABO og tanker om forteller-rollen i min tidligere artikkel Forteller?.

Bearskin
Bearskin, eller Bjørnemannen som eventyret heter på norsk, finnes i Brødrene Grimms Eventyrsamling.

Kort fortalt handler det om en soldat som vender hjem ifra krigen og har problemer med å passe inn i samfunnet. Han møter en djevel som inngår en pakt med ham; klarer han å gå i syv år med en bjørnefell på ryggen, uten å vaske seg, tørke seg, barbere seg eller klippe seg vil han få all verdens rikdom og sitt hjertes begjær. Klarer han det ikke, vil djevelen ta sjelen hans i pant.

Jeg har aldri likt dette eventyret og aldri drømt om å fortelle det, men da jeg skummet gjennom typer av undereventyr var det umulig å unnslippe overskriften AT 361 – Bearskin and similar tales

AT 361
På en måte var det ikke jeg som valgte eventyret. Eventyret valgte meg. Men jeg slet med å jobbe med det. Jeg hatet det jo! Istedenfor brukte jeg tiden min på research, research og atter research. Jeg prøvde å finne så mange varianter av eventyret som overhodet mulig og da hadde jeg en ting å forholde meg til – AT-nummeret.

AT kommer av etternavnene til to menn, Antti Aarne og Stith Thompson. Aarne var en finsk folklorist som publiserte den første metoden for å analysere og kategorisere typer og undergrupper av eventyr i 1910. Aarnes amerikanske kollega Thompson utviklet systemet videre i to omganger – i 1928 og i 1961. Den siste gangen lanserte han begrepet AT-nummer.

Det finnes flere utgaver av AT 361, både europeiske og asiatiske. Til slutt endte jeg opp med følgende utgaver som grunnlag for min egen versjon:

Vom Ursprung des Namens Bärnhäuter – Hans Jakob von Grimmelshausen (1670) – Tyskland
Don Giovanni de la Fortuna – Laura Gonzenbach (1870) – Sicilia, Italia
Never-Wash – Alexander Afanasyev (1916) – Russland
Der Teufel Grünrock – Brødrene Grimms første utgave av Bearskin/Der Bärenhäuter (1815) – Tyskland

Den grønne frakken
Brødrene Grimms opprinnelige tittel på eventyret var altså Der Teufel Grünrock eller Djevelen i den grønne frakken. Hovedpersonen må gå kledt i en bjørnefell men også djevelens grønne frakk hvis lommer aldri tømmes for gull.

Uttrykket Grünrock eller Greencoat fascinerte meg – særlig da jeg fant en referanse til at Karl VII av Frankrike skal ha fått overlevert sin første «green coat» i mai 1408 i sammenheng med maifeiringen. Maifeiringen er som kjent en gammel hedensk fruktbarhetsfest som lenge overlevde i det kristne Europa (i Sverige lever den for eksempel i beste velgående den dag i dag).

Legg til det faktum at i de mest kjente variantene av eventyret møter soldaten djevelen inne i en ring av eiketrær ute på heden, og plottet snører seg sammen. Den langlivede eika var det helligste treet for druidene, det keltiske Europas førkristne prester. Og landskapet ringen står i, heden eller heia, har gitt opphav til ordet hedning, altså de som tilber sine guder ute på heden.

Hvis eventyret Bearskin har et førkristent opphav, hvem er da djevelen i den grønne frakken?

The Green Man

Mistanken faller på en guddom som finnes i fruktbarhetskulturer verden over, en vegetasjonsgud kjent på engelsk som The Green Man. Denne guden var i sine mange former sentral i nettopp….maifeiringene i Nord- og Sentral-Europa, og portretteres ennå i noen vårfester bl.a. i Storbritannia.

Han representerer menneskets uadskillelige forening med naturen, fornyelse, gjenfødelse og regenerasjon. Han er våren og det nye skuddet etter forråtnelsen. Og som så mange andre aspekter av hedensk tro ble han demonisert av kristendommen og synkretisert med djevleskikkelsen.

Da jeg oppdaget dette, falt ting på plass. Djevelen i min historie var ikke den kristne djevelen, men en glemt og misforstått gud, verken god eller ond, men en skjelmsk og mørkt spøkefull naturkraft. Som tilbyr soldaten en mulighet til å gjenfødes. Gjennom selve naturen.

Eventyret blir (endelig) til
Til tross for denne oppdagelsen, satt det likevel langt inne å utforme min versjon. Motstanden var enorm. Jeg bare bar på dette eventyret i et vanskelig svangerskap i måned etter måned. Målet var å lage en 20 minutter lang forestilling, men ingenting hendte.

Så, et par uker før reisen til Slovenia slo det meg at jeg hadde lyst til å bruke sang aktivt i fremførelsen, siden de gamle fortellerne, fra de eldste protokunstnerne via Homer til middelalderens trubadurer og minnesangere kunne betegnes som nettopp tale-singers. Resultatet av et par timers økt på gulvet var denne lille strofen:

[audio:http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2016/08/Bearskin-a-tale-song-trial.mp3|titles=Bearskin – a tale song trial]

Men det var også alt. Brått befant jeg meg i Ljubljana sammen med mine kolleger og med to og en halv dag på meg før jeg skulle opptre på scenen. Da løsnet det. Endelig.

I poetens hjem
Vannet gikk. Historien flommet. Og jeg vandret frem og tilbake i rommene i bygget Vodnikova domačija, et kultursenter for poesi, litteratur og fortellerkunst som opprinnelig var fødehjemmet til Slovenias nasjonalpoet Valentin Vodnik.

Ni måneder hadde jeg båret på denne historien i underbevisstheten uten å komme noen vei, og nå var riene i gang for fullt. Her skulle det fødes. Bitene falt på plass. Og den åttende september stod jeg på scenen sammen med fortellerne Sara Birgitte Øfsti (Norge), Tom van Outryve (Belgia), Spela Frlic (Slovenia) og Dominic Kelly (England). Min Bjørnefell så scenens lys.

Prinsesser, prinser og uhyrer er evige
Papirpressen og nasjonalt fjernsyn var tilstede. I avisen DELO stod det følgende om meg (oversatt fra slovensk):

Torgrim Mellum Stene fra Norge sang, resiterte og spilte ut eventyrene til sin soldat. Han bergtok publikum med sin rytmiske poetikk som forvandlet seg fra rimende stavelser til korte konstruktivistiske slagord som så igjen gikk over i musikk, inkludert vittige sceniske regigrep.

Fjernsynet intervjuet både Dominic Kelly og Ragnhild A. Mørch (Norge/Tyskland) og lagde et innslag som inkluderer tre sekunder av min opptreden.

Og til sist, nederst finner du et opptak av hele min forestilling. Bearskin Version 1.0. Dette er altså et førsteutkast, vi kommer alle til å jobbe videre med undereventyrene våre, først vil vi jobbe tre dager hver med Abbi Patrix i Paris våren 2017 og så vil vi møtes til en ny undereventyrfestival neste høst. Hva vil skje med soldaten og «djevelen» i løpet av denne tiden? Jeg kommer til å filme alle versjonene og laste dem opp. Så hvis du er interessert kan du titte.

[:en]In January I chose a wonder tale. A tale that would mature for nine months before being performed in Ljubljana in September. This was a quest given to me and nine other performers by the French master storyteller Abbi Patrix as part of LABO, an annual laboratory for European performance storytellers. You can read more about the process connected to LABO and thoughts about the role of the storyteller in my earlier article Storyteller?.

Bearskin
Bearskin is a fairy tale from the Collections of The Brothers Grimm.

In short, Bearskin tells the tale of a soldier returning home from war, finding it difficult to adapt to society. He meets a devil that enters into a pact with him; if he manages to live for seven years with the skin of a bear on his back without washing or cleaning himself, without shaving or cutting his hair, he will receive all the riches of the world and the desires of his heart. If he fails, the devil will take his soul.

I have never really liked this fairy tale and never dreamed about telling it, but when I looked through different types of wonder tales it was impossible to escape the headline AT 361 – Bearskin and similar tales

AT 361
In a way I didn’t choose the fairy tale. It chose me. But I struggled with it, found it hard to work with. In fact, I hated it! Instead of looking at the performative aspects, I used my time doing research, research, and more research. I tried finding as many variations of the fairy tale as possible, specifically taking the AT-number into account.

AT is an abbreviation of the surnames of two folklorists; Antti Aarne and Stith Thompson. Aarne, a Finn, published the first method of analysing and categorizing types and sub-groups of fairy tales in 1910. His American colleague Thompson further developed the system in two bouts – in 1928 and in 1961. The last time he thought up the concept of AT-number.

There are several variations of AT 361, both European and Asian. Finally I ended up with the following tales as a foundation for my own version:

Vom Ursprung des Namens Bärnhäuter – Hans Jacob von Grimmelshausen (1670) – Germany
Don Giovanni de la Fortuna – Laura Gonzenbach (1870) – Sicily, Italy
Never-Wash – Alexander Afanasyev (1916) – Russia
Der Teufel Grünrock – The first edition of Bearskin/Der Bärenhäuter published by The Brothers Grimm (1815) – Germany

The Green Coat
So the original title The Brothers Grimm gave the fairy tale was, in fact, Der Teufel Grünrock or The Devil in the Green Coat. The protagonist has to wear both a bearskin and the green coat of the devil, complete with pockets that run over with gold.

The expression Grünrock or Greencoat fascinated me – especially after finding a reference about Charles VII of France receiving his first «green coat» in May 1408 connected to the May celebrations. The May celebrations are a remnant of the old pagan fertility rituals which survived for a long time in Christian Europe (Sweden is a contemporary example).

Add to this the fact that in the most known versions of the fairy tale the soldier meets the devil in a circle of oak trees out on the heath, and the plot thickens. The long-lived oak was the most sacred tree of the druids, the pagan priests of Celtic Europe. And the landscape where said circle stands, the heath, has given rise to the word heathen, those who worship their gods out on the heath.

If the fairy tale Bearskin has pre-Christian origins, who, then, is the devil in the green coat?

The Green Man

The suspician falls on a deity found in fertility cultures all around the world, a vegetative god known in English as The Green Man. This god was central to the May celebrations in North and Central Europe and is still portrayed in some spring celebrations in Great Britain, among other places.

He represents humanity’s indivisible union with nature, renewal, rebirth and regeneration. He is the spring and the fresh buds after a season of decay. And with so many other aspects of heathen beliefs he was demonised by Christianity and synchretized with the image of the Devil.

Upon discovering this, things fell into their rightful place. The devil of my story was not the Christian devil, but a forgotten and misunderstood god, neither good nor evil, but a borderline and darkly playful force of nature. He offers the soldier a possibility of rebirth. Through nature itself.

The Fairy Tale (finally) takes Form
Making this discovery, however, did not make it much easier to create my version. The resistance was immense. I carried this fairy tale in a difficult pregnancy for month after month. The goal was to make a 20 minute long performance, but nothing happened.

Then, a couple of weeks before my trip to Slovenia I was struck by the fact that I wanted to use singing actively in my performance, being inspired by the storytellers of old, from the ancient proto artists of prehistory through Homer to the troubadours and Minnesingers of the Middle Ages. All of them could rightly be called tale-singers. The result of a couple of hours of experimentation was this little phrase:

[audio:http://www.kloverknekten.no/wp-content/uploads/2016/08/Bearskin-a-tale-song-trial.mp3|titles=Bearskin – a tale song trial]

But that was it. Suddenly I found myself in Ljubljana with my colleagues and with two and half days of time left before my performance. Then, finally, release.

In the Home of the Poet
The water broke. The story flowed. And I walked back and forth in the rooms of a building named Vodnikova domačija, a cultural centre for poetry, literature and storytelling, originally the birth home of Slovenia’s national poet Valentin Vodnik.

I’d carried this story in my subconcious for nine months without getting anywhere, but now it was contraction time. Piece by piece, something was born. And the eighth of September I was standing in front of an audience with the storytellers Sara Birgitte Øfsti (Norway), Tom van Outryve (Belgium), Spela Frlic (Slovenia) og Dominic Kelly (England). My Bearskin saw the light of stage.

Princesses, Princes and Beasts are Eternal
The newspaper DELO and national television were present. The printed review mentioned this about me (translated from Slovenian):

Torgrim Mellum Stene from Norway sang, recited and acted out the adventures of his soldier. He also captivated the audience with his rhythmic poetics which broke down from rhymed foots to short constructivist slogans and was then composed back to a melodic tale, including witty stage directions.

An interview of Dominic Kelly and Ragnhild A. Mørch (Norway/Germany) was shown on TV including three seconds of my performance.

And finally, below you will find a recording of my entire performance. Bearskin Version 1.0. This is a first draft, we will all of us keep working on our wonder tales. Next spring we will work three days each with Abbi Patrix in Paris, and then we will all reconvene next autumn for a new wonder tale festival. What will happen with the soldier and the «devil» during this time? I will film all the versions and upload them along the process. So if you’re interested, take a look.

[:]