[:no]
La meg fortelle deg om en bromance. To menn med 20 års aldersforskjell og oppvekst i to ulike kulturer møtes i Norge. Den ene oppfatter den andre som en ufyselig bølle. Den andre oppfatter den ene som en pysete nerd. Men likevel finner de hverandre.
De jobber sammen om forestillingen Krigsfortellinger som omhandler den andres personlige opplevelser fra Iran-Irak-krigen tidlig på 80-tallet. Underveis opplever den ene at den andres historie blir hans egen.
Dette er ikke naivitet. Dette er ikke snillistisk svada. Dette er realiteten. Når vi deler historiene våre, forstår vi hverandre. Vi bryter ned fordommer, bygger opp undring og nysgjerrighet. Og empati.
Jeg og min iranske kollega, venn og våpenbror Amir Mirzai oppdaget etter vår første fordomsfulle reaksjon på hverandre at vi hadde noe felles, noe som gikk langt dypere enn den tilsynelatende overflaten. Som barn hadde vi begge to lyst til å flykte fra en verden vi ikke syntes var god nok, og vi klarte det ved å lese bøker. Masse bøker. På bøker på bøker på bøker.
Der jeg kunne oppsøke biblioteket fra jeg var ganske liten, måtte Amir tjene penger for å leie bøker fra bokhandleren. Drevet av lysten på fiksjon gikk han inn i arbeidslivet som femåring og hjalp en eldre kvinne med å selge vannmeloner. Hver dag tjente han nok penger til å leie tre-fire bøker. Han slukte dem begjærlig; historier om helter og guder, monstre og nye planeter. Og som meg, gråt han når heltene hans døde.
Da jeg satt i hjørnet av den hvite skaiskinnsofaen hjemme og leste den siste av ni bøker om De Tre Musketerer av Alexandre Dumas og kom til sluttavsnittet hvor den store helten D’Artagnan som eldre mann fikk sitt største ønske oppfylt ved å bli utnevnt til feltmarskalk, da gråt jeg. Ikke på grunn av utnevnelsen, men fordi at den livsglade, ærbare, talentfulle D’Artagnan i samme øyeblikk ble truffet av en kanonkule og dør på slagmarken med budstikken i hånden. Det var så urettferdig at jeg lovet meg selv å aldri lese en eneste bok igjen – smerten var ikke til å bære.
Men jeg brøt løftet. Igjen og igjen og igjen.
Gjennom fiksjonen lærer vi andre verdener og perspektiver å kjenne. Og gjennom å dele våre egne historier kan vi se verden gjennom andre linser og finne gjenkjennelse der vi trodde det kun var mørke.
I 2016, et år som mange har svært blandede følelser for, har jeg og Amir jobbet ekstra mye sammen. I tillegg til flere opptredener av Krigsfortellinger har vi laget foredraget/forestillingen En Krigsveteran og en Pasifist i regi av Norsk Folkemuseums undervisningsopplegg Angår dette meg? Om Krig og Uro før og nå og forestillingen To Verdener – Ett Språk i anledning FN-dagen.
I skrivende stund er vi på vei til Trondheim for å spille Krigsfortellinger på Verkstedhallen og avholde workshopen Fortellingen og Sannheten. Vi er to krigere som tror på Kjærligheten. Våre klinger er ord. Våre liv er vår slagmark.
Ser du en annen person inn i øynene, kan du ikke lenger hate. Men en ny verden åpner seg.[:en]Let me tell you about a bromance. Two men, twenty years and a world apart, meet in Norway. The one sees the other as a horrible bully. The other sees the one as a cowardly nerd. But still they find eachother.
Together, they create the performance Tales of War, the story of the personal experiences of the other as a participant in the Iran-Iraq-War in the early 80s. During the process the one realizes that the story of the other has become his own.
This is not naïve. This is not a pink-frilled unicorn fantasy. This is what’s real. When we share our stories, we understand eachother. We break down prejudice and support a sense of wonder, curiosity and empathy.
Me and my Iranian colleague, friend and brother-in-arms Amir Mirzai soon discovered that we had something in common beneath our first knee-jerk reaction to eachother, something with far deeper roots than the apparent surface. When we were kids, we both had a desire to escape from a world we found lacking, and we did just that by reading books. Lots of books. Myriads of myriads of myriads of books.
I was able to go to a library but Amir had to earn money to rent books from the bookstore. Driven by his desire for fiction he started his professional career at 5 years of age, helping an older woman selling water melons. One day of work gave him enough money to rent three to four books. He devoured them; stories about heroes and gods, monsters and new planets. And like me, he cried when his heroes died.
When I sat in the corner of the white fake leather sofa at home reading the last of nine books about The Three Musketeers by Alexandre Dumas and reached the final paragraph where the great hero D’Artagnan as an older man received his greatest wish; being named Marshal of France, I cried. Not because of his career advancement, but because the honorable, talented, lively D’Artagnan in the very same moment is hit by a cannon ball and dies on the battle field, missive in hand. It felt so unfair that I promised myself never to read a book again – the pain was unbearable.
But I broke that vow. Again and again and again.
Through fiction we get to know other worlds and perspectives. And through sharing our own stories we can see the world through other lenses and find recognition where we expected to find only darkness.
In 2016, a year which stirs up mixed emotions for many, me and Amir have been working a lot together. In addition to several performances of Tales of War we have made the lecture performance A War Veteran and a Pacifist (a commission by The Museum of Norwegian Cultural History) and the performance Two Worlds – One Language in connection to the UN-day.
As I’m writing this the two of us are headed for Trondheim to play Tales of War at Verkstedhallen and facilitate the workshop The Story and The Truth. We are two warriors believing in Love. Our blades are words. Our lives are our battlefields.
If you look into the eyes of another, you won’t be able to hate. But a new world will emerge.[:]
Legg igjen en kommentar