Memory LanesMemory Lanes

Akkurat nå er jeg på Social Innovation Camp Norway i Sparebankstiftelsens lokaler hvor seks ulike finalister innen sosial innovasjon jobber tilnærmet 24/7 for å bringe akkurat sin idé fram til seier. En av disse er Memorylanes, en idé som beskriver seg slik:

Memorylanes is a service that collects and shares personal stories of people that live and have lived where you are

Her sitter jeg altså i praksis av å være forteller på heltid, i håp om at jeg kan ha noen innspill å komme med til nettopp denne gruppa og andre som kan ha behov for et narrativt perspektiv. Social Innovation Camp Norway er et initiativ igangsatt av Merete Grimeland og Therese Byhring i det fabelaktige World Wide Narrative, som beskriver seg selv slik:
 

Vi jobber med å få til et sterkere world wide narrative, hvor alle tror på at de spiller en rolle og kan gjøre noe. Vi tror nemlig på at endring skjer gjennom mennesker som tror på at de kan. For at vi skal få til samfunnsendring trenger vi i felleskap å tro på at det er mulig, også må vi handle deretter.

Jeg kunne ikke være mer enig. Møtte Merete for halvannet år siden og vi hadde en instant bonding over bl.a. denne dama (klikk for video):
 

Her jeg sitter i denne ærverdige og monumentale bygningen, hvor solkors pryder dørene og marmor og mahogni er sammen «in perfect harmony»….

(Intermezzo)
Fantastisk avbrekk, der jeg plutselig kom i prat med en dansk kaospilot ved navn Niels. Vi snakket om viktigheten av å skape nye narrativer i forretningsverdenen, et motsvar til historiene om vekst og ødeleggelse av konkurranse, fortelling som et middel til å aktivere følelsesregisteret og skape nye fundamenter for endring.
(Intermezzo slutt)

For å fortsette resonnementet, her jeg sitter, under oppsyn av tidligere bankdirektører, som betrakter meg med sine oljemalte øyne, er det morsomt å tenke på hva vi faktisk jobber med i disse lokalene – hvordan det rådende narrativet som disse gamle haukene har levd under, nå forhåpentligvis er i ferd med å løse seg opp. Jeg tror vi må vekk fra hierarkiske strukturer, et bankvesen og en økonomi som forholder seg til en idé om at evig vekst mot himmelen er en bra ting, et narrativ som i bunn og grunn tilhører dragen – Makthaveren som nekter å forlate sin voksende haug med gull, som brenner landsbyer i mindre utviklede deler av verden med sin dårlige ånde og tjener fett på andres undergang. Og hvis eneste konkrete mål er å ruge på en stadig voksende haug med rikdommer.

Vi vet alle at dragen må vekk til slutt, det er et mytologisk imperativ. Det gjelder bare å reframe de store fortellingene vi forteller om oss selv, og fullt og helt identifisere dragens representanter i vår verden, slik at vi kan møte dem og forvise dem med nye, sunnere og helhetlige fortellinger.

Prosjekter som Memorylanes er en av flere små dråper i havet for å endre og bryte ned utelukkende strukturer oss mennesker i mellom. En måte å dele sine personlige fortellinger på, å komme nærmere hverandre på, til det genuine. Dersom Memorylanes hadde eksistert i 1886, kunne jeg kanskje nå ha gått bort til portrettet av Tho. Joh. Heftye, malt av Asta Nørregård, og gjennom geolokasjon lastet ned hans betraktninger på dødsleiet. Kanskje jeg da hadde sett ham som noe mer enn en avvisende bankdirektør som ikke engang vil møte blikket mitt, en sjablong fra fordums tid med verdier helt ulike fra mine.

Kanskje vi hadde forstått hverandre.

 At this very moment I’m at Social Innovation Camp Norway in a majestic building which once housed one of the greatest banks of Oslo. Here, six different finalists in the field of social innovation work almost 24/7 to bring their specific idea to victory. One of these ideas is Memory Lane, which can be summed up like this:

Memory lane is a service that collects and shares personal stories of people that live and have lived where you are

So here I am, the reason being that I’m a professional performance storyteller, and furthermore hoping that I will be able to give at least some input to just this group and possibly others in need of a narrative perspective. Social Innovation Camp Norway is initiated by Merete Grimeland and Therese Byhring in the fabulous World Wide Narrative, which can be summed up like this:
 

We’re working on creating a stronger world wide narrative, where everybody believes that their role is important and that they are able to influence the state of things. We believe that change happens through people who believe that they can. To enable a shift in society we first need to collectively believe that this is possible, and then to act upon it.

I couldn’t agree more. I met Merete one and a half years ago and we bonded instantly over (among other things) this lady here (click to see video):
 

Sitting in this glorified and monumental building, once the main seat of the old Norwegian bank DNB Nor, where sun crosses adorn the doors and marble and mahogany are living together in perfect harmony….

(Intermezzo)
A fantastic break, where I suddenly started talking to a Danish chaos pilot named Niels. We talked about the importance of creating new narratives in the business world, a counter reply to the stories of growth and destroying the competition, storytelling as a means to activate the emotional register and create new founadtions from which you can enact change.
(Intermezzo slutt)

To continue my train of thought – Sitting here, under the oil painted gaze of former bank directors, it’s funny to consider what people are actually working with in this place right now – how the old and overarching narrative that these old hawks have lived under is now hopefully in the process of dissolving. I believe we need to turn away from hierarchical structures, from a banking system and an economy connected to the fundamental principle of eternal growth, a narrative that is basically of the dragon – The ruling body refusing to leave its growing pile of gold, burning villages in lesser developed areas of the world with its bad breath and earning its keep on the destruction of others. And whose only concrete goal is to brood over a constantly growing heap of wealth.

We all know that the dragon needs to go someday, it’s a mythological imperative. All we need to do is to reframe the big stories we tell about ourselves, and fully and completely identify the representatives of the dragon in our world, so that we can meet them head on and deport them with new, more healthy and whole narratives.

Projects like Memory Lane are one of many little drops in the sea to change and break down excluding structures between people. A way to share your personal stories, to get closer to eachother, to what’s genuine. If Memory Lane had existed in 1886, maybe I could have gone over to the portrait of Tho. Joh. Heftye, painted by Asta Nørregård, and through geo location downloaded his considerations on his death bed. Maybe I would have seen him as more than a stand-offish bank director who doesn’t even want to look me in the eye, a caricature from a time long gone with values inconsistent with my own.

Maybe we would have understood one another.