[:no]I en uke nå har jeg og partner in stories Ylva Sjaastad reist rundt på skoler i Oslo-regionen og fortalt helt nye eventyr som oppstår i øyeblikket i samspill med elever fra 5. til 7. trinn. Forestillingen heter «Eventyr fra Dragens Munn» og er utviklet i samarbeid med SEANSE og er støttet av FFUK. Jeg og Ylva har jobbet med intuitiv fortelling i snart fire år, en praksis som ble konsolidert i møte med pionerén Leo Sofer på hans første kurs i intuitiv fortellerkunst i 2010. Vesensforskjellen mellom intuitiv fortelling og improvisert fortelling er at den bevisste planleggende delen av prosessen spiller annenfiolin.
Når man forteller er det ikke lov å planlegge, kun benytte seg av de bildene som oppstår spontant, malt og tegnet av høyre hjernehalvdel. Og med hjelp av disse bildene skape en struktur, en historie. Det minner veldig om det Carl G. Jung kalte aktiv fantasi, å ta utgangspunkt i et spørsmål, se for seg et bilde og så vente til bildet forandrer seg av seg selv uten bevisst inngripen. Noen ganger kunne et vesen manifestere seg, og da var det mulig å stille spørsmålet til det for å se hva som dukket opp fra underbevisstheten.
I eldre islamsk filosofi kalte man fantasiriket alam al-mithal, og mente at dette var bindeleddet mellom mennesklig fornuft og guddommelig visdom. Gjennom fantasireiser var det mulig å finne svar på spørsmål som ellers ikke var tydelige for en.
Når jeg og Ylva forteller ber vi barna om temaer de er opptatte av, og så snakker vi om temaene, hvilke assosiasjoner barna får. Noen ganger er det veldig konkrete og materielle assosiasjoner, andre ganger mer abstrakte og emosjonelle. I løpet av uka som har gått har vi fortalt 21 helt nye eventyr. Når vi forteller er det viktig å kaste seg ut i det ukjente og ha tillit til at bilder og framdrift kommer uten at man må pushe. Når det virkelig fungerer er det som våkendrømming, som å være i flow. Nedenunder kommer en transkripsjon av en av historiene jeg likte best:
Monsterjegeren
Hva er et monster? Barna snakket om grusomme vesener med for mange hoder og fæle klør. En av guttene nevnte en samurai.
En mann går i ødemarken, en rød slette av stein og sand. Han er sliten, han har gått i mange dager nå og det eneste han tenker på er å drikke. Han har rustning på, men holder hjelmen sin i den ene hånden. Sverdet i den andre, slepende langs bakken. Det er for varmt. Det er ikke en ringbrynje han har, ei heller panser og plate. Han bærer en samurais rustning på kroppen. For tre dager siden gikk han inn i ødemarken for å finne monsteret som lokalbefolkningen fortalte skrekkelige historier om. Han er en monsterjeger og lever av å redde menneskeheten fra det grusomme og det skrekkelige. Men nå bryr han seg ikke om det. Det eneste han tenker på er å drikke. Å drikke.
Det er for varmt. Han slipper hjelmen, spenner av seg rustningen, legger alt metall bak seg. Det eneste han beholder er sverdet, slepende langs bakken. Samuraien går, halter, snubler avgårde. Solen går ned og månen står opp. Han setter seg ned for å hvile med ryggen til en stein, nå grå i mangelen av lys. «Det er iallefall kjølig nå» sier han til seg selv og kjenner den kalde luften mot det svette brystet under den hvite skjorten.
Det er da han ser henne. En kvinneskikkelse med langt ravnsvart hår og en lang kjortelliknende drakt som kommer gående mot ham, en silhuett som kommer nærmere og nærmere. Han klarer ikke skjelne trekkene hennes, men han ser at hun holder en bolle i hånden, en bolle fylt med klart og fristende vann. Hun byr den til ham, han nøler ikke, han gulper det i seg, hver eneste dråpe, tørker munnen med skjorteermet og så, når han får tenkt seg om, suger han til og med på det nå våte bomullsstoffet. Det er da han ser opp på henne. Og skvetter. For han ser rett inn i ikke bare to, men tre øyne. Det tredje har hun midt i pannen, og alle øynene er grønne, med en sort strek i midten, som en slanges øyne. Ansiktet hennes minner om et menneskes, men det er hvitt, likblekt, leppene er tynne og mørkegrønne, og kinnbeinene er markerte og skarpe som kniver, som om skjelettet hennes er av hardt metall. «Monsteret!» tenker samuraien og famler etter sverdet. Hun ser bare på ham. Har hun forhekset ham?! Drakk han gift?! Han får tak i sverdskjeftet og griper seg til brystet med den andre hånden. Alt virker normalt, men han støtter seg opp til steinen og strekker sverdet ut mot henne for å verne seg.
Like rolig som før, snur monsterkvinnen seg rundt og begynner å gå vekk fra ham. Hva skal han gjøre? Følge etter?
Barna: JA!
Samuraien vakler etter henne, med sverdet strakt foran seg, klar hvis hun skulle finne på noe. Han tenker på alle de monstrene han har drept og beseiret, manner seg opp, prøver å få energien tilbake i kroppen. Men klarer ikke mer enn å følge etter henne. Hva heter vår samurai?
Goggen
Goggen heter han. Ikke rart at han bare kaller seg Monsterjegeren. Hvis folk virkelig fikk vite navnet hans, ville de ledd av ham. Det er bare to mennesker som kjenner navnet hans i verden og det er ham selv og moren hans. Han pleier aldri å bruke det, men nå snakker han til seg selv, akkurat slik moren hans pleide da han var liten. «Ta det rolig nå, Goggen, dette klarer du, dette kommer til å gå fint, Goggen.» Og han følger etter monsterkvinnen, alltid ti meter etter henne. Med sverdet strakt ut foran seg.
Monsterkvinnen kommer fram til et sted, tydeligvis stedet der hun bor. Hva er det?
En berghule
En fjellknaus stikker opp av den vidstrakte, steinete sletten. En åpning fører inn til en grotte, og foran grotten brenner det et bål. Hun setter seg ned ved flammene, henter fram et lite spidd med kjøtt og begynner å grille det over ilden. Samuraien stanser opp på den andre siden av bålet, senker sverdet, ser på henne. Hun ser på ham og åpner munnen. To perlerader med spisse tenner kommer til syne og mellom dem en splittet slangetunge som strekker seg ut mot hennes eget høyre øyenbryn. Hun glatter det med tungen.
«Ssssssååå, Goggen. Er du sssssulten?» spør hun, og strekker frem kjøttet som allerede virker godt stekt.
Han kjenner en ising nedover ryggen. «Hvordan i alle dager vet du navnet mitt?»
Med en krokete grønn fingernegl peker hun på øyet hun har i pannen. «Jeg ssssser mer enn de flessssste. Men du ssssvarte ikke på sssspørsssmålet. Er du ssssulten?»
«Er det menneskekjøtt?!» spør Goggen, full av mistenksomhet.
«Du får ssssssjekke.» sier kvinnen og smiler, tungen flikker inn og ut av munnen.
Men Goggen, vår tapre samurai, er så utslitt, og kjøttet ser så fristende ut, at han ikke klarer å bry seg lenger. Han griper tak i kjøttet og spiser det grådig. Og det smaker vidunderlig. Når han er ferdig med å spise og har slikket av alt fettet fra fingrene, sier hun: «Det var mennessskekjøtt.» Et øyeblikk raser hele verden innover ham, men så ler hun tørt: «Nei, nei, modige sssamurai. Jeg ssspøker med deg. Sssssandøgle.» Så reiser hun seg opp og gjør tegn til at han skal følge henne. Hun går inn i hulen. Nå, først nå, ser han at hun har en hale som dukker frem under kjortelkanten, en lang grønn piggete hale. Men han følger etter, sverdet fremdeles i hånden, på vakt. Nå skal det skje, nå har hun fått ham til å stole på henne, nå skal hun prøve å lure ham helt inn i nettet sitt. Men han er forberedt. Ingen lurer ham. ingen monstre lurer ham.
Inne i hulen, henger det tente fakler på veggene. Han ser rundt seg. Og der til venstre, i lys av faklene ser han hulemalerier. En historie er tegnet på steinen. Og han ser:
En mengde skikkelser, med langt sort hår, tre øyne og piggete haler, kvinner og menn. De lever i en stor og frodig skog.
Så kommer det andre vesener, haleløse og toøyede. De kommer med sverd og ild. De brenner ned skogen og dreper for fote.
Igjen er det kun en rød ødemark. Og en knapp håndfull av de treøyde.
Så, der historien slutter ser samuraien flere håndavtrykk, som om noen har dyppet hånden sin i maling og satt merke på veggen. Det er mange av dem til å begynne med, men færre og færre etterhvert. Og disse hendene, hvor mange fingre har de?
Tjueåtte
Hendene har åtte hovedfingre, og på de åtte fingrene finnes det hele tjue småfingre, som små tentakler. Han ser ned på monsterkvinnens hender. Hvor mange fingre har hun?
Tjueåtte!
Hun tar armene ut til siden og blotter strupen sin for ham. «Hvisss du vil drepe meg, sssså gjør det. Nå.»
Skal han gjøre det?
NEI!
Hva synes dere han skal gjøre?
Si unnskyld
Gi henne sverdet
For samuraien Goggen kjenner nå en følelse han aldri har følt før i kroppen. Han kjenner anger og fortvilelse. Han tenker på alle de monstrene han har drept i sitt liv. Mange av dem var riktignok farlige, men hvor mange hadde han drept bare fordi de var annerledes? Og han ser henne inn i øynene og sier, på vegne av hele menneskeheten: «Unnskyld». Så snur han sverdet og rekker skjeftet til henne. Hun tar det. Og han tar armene ut til siden og blottlegger strupen. Tror dere hun dreper ham?
NEI!
Hun griper sverdet, og knekker det over kneet sitt. Han hadde nok rett, Goggen, hun må ha harde knokler! Så tar hun den ene biten av det brukkede sverdet og skjærer seg i håndflaten og så tar hun den andre biten og skjærer håndflaten hans. Og så griper hun hånden hans slik at de blander blod. Og hva tror dere de gjør nå?
De lager håndavtrykk på veggen
Nettopp. To hender side ved side, den ene med fem fingre og den andre med tjueåtte, åtte hovedfingre og tyve små tentakkelfingre.
Og Goggen sluttet å jage monstre. Han tok aldri på seg rustning igjen, men brukte resten av livet sitt på å reise rundt fra by til by, fra landsby til landsby, og fortelle historier. Fortelle monstrenes historie, den ukjente historien, fortelle om det fremmede, det vi tror er farlig fordi det er annerledes fra oss selv, for å få folk til å forstå og ikke hate det de ikke vet hva er. Og nå og da, vendte han tilbake til den røde sletten og satt ved bålet sammen med den treøyde kvinnen. Der satt de, sa ingenting, og så inn i flammene.[:en]English version will come soon.
[:]
Legg igjen en kommentar