Det er av barn og fulle folk man får høre sannheten, heter det. Den mest interessante opplysningen vi har fått av en alkoholisert rogalending så langt på vår fire uker lange turné med forestillingen I Vesterled: Hotellet vi bor på nå, Rica Victoria Hotel i Stavanger, ble startet opp av hans oldemor Victoria, den første kvinnelige hotelldirektøren i Norge. Fra barn, derimot, har vi fått høre mye mer, bl.a. tittelen på dette innlegget.
Det mest beautifulle jeg har sett ever.
Det er en gave å spille en mystisk, mytisk og saktegående forestilling for barn i storskolen (5 og 6. trinn) og bli møtt med så stor respons. I Vesterled gjør barna til hovedpersoner, og gjennom interaksjon på ulike nivåer og med forskjellige sanser i høysetet, føler de selv et ansvar for å hjelpe de fastlåste figurene de møter. Jeg er en av dem.
Erker, en fastgrodd fyrvokter som speider etter skip, men ingen fartøy er å skue. Han forteller det eneste han husker, en historie om havgudinnen Sedna, og snart skjønner barna på egen hånd at Erker er en av karakterene i historien. De legger to og to sammen, forstår at han har et hull i hjertet sitt, og at de er de eneste som kan lege det.
To nyhetshendelser har gått sterkt inn på meg i det siste, som med mange andre. I første instans, tap av barneliv under rakettbeskytningen av Gazastripen. Minst 26 barn var drept da våpenhvilen ble inngått. For det andre, massakren i Connecticut hvor 20 barn mistet livet. Det er nok til å lage store svarte hull i hjertet på noen og enhver.
Barn representerer på mange måter det beste i oss, den tapte uskylden, undringen og håpet om en bedre verden. Å få dem revet bort i store antall er i så måte en sterk symbolsk handling. Når slike hendelser inntreffer, synes jeg det er viktig å påminne meg selv at barn ikke kun trenger å være ofre, de kan også være helter. I større grad enn voksne og veltilpassede individer kan det.
Når grupper av barn gjennomlever stykket vårt og setter karakterene fri fra stengslene sine, løser de ingen verdensproblemer. De hjelper fiktive skikkelser å finne seg selv. Og det er tross alt vi som setter rammene for det hele. Men når barna lager 20 takkekort til oss som de leverer personlig, en og en, etter endt forestilling, når en jente banker på døra mens vi rigger ned, andektig, for å ønske oss lykke til videre, når en hel klasse, på eget initiativ, henter oss ut fra rommene våre og ut i gangen for å applaudere, da gjør det ikke bare hjertet helt igjen. Det smeltes og støpes om. Da skjønner vi voksne at vår gave har blitt tatt imot, satt pris på, og vi får en enda større gave tilbake.
Og til mine små men store helter kan jeg si, med hånden på helt hjerte, totalt uten ironi, hver eneste gang:
Det der er det mest beautifulle jeg har sett.
Ever.
Lenker:
I Vesterled (2011)
A Scandinavian idiom tells us that from children and drunks will you hear the truth. The most interesting piece of information we’ve procured from a drunkard during our four week tour of the Norwegian county of Rogaland with the performance I Vesterled: The hotel we’re currently staying at, Rica Victoria Hotel in Stavanger, was founded by his great grandmother Victoria, the first female hotel manager in Norway. From children, however, we’ve heard much more, among other things the title of this post.
The most beautifullest thing I’ve seen ever.
It’s a true gift to play a mysterious, mythical and slow-paced performance for 5th and 6th graders and get such a huge response. In I Vesterled, the children themselves are the protagonists, and through interaction on different levels and highlighting a variety of senses, they themselves feel responsible to help the lost characters they meet. I am one of them.
Erker, a troubled lighthouse keeper, is all alone. He tells the only thing he can remember, a story about Sedna, the Mother of the Sea, and soon the children realize that Erker is one of the characters from the tale. They understand that he has a hole in his heart, and that they are the only ones who can heal it.
Two pieces of news have affected me deeply during the last few weeks, as they have many others. Firstly, the loss of children’s lives in Gaza during the last crisis. At least 26 children were killed before the onset of the ceasefire. Secondly, the massacre in Connecticut where 20 children lost their lives. It’s enough to make big, black holes in anyone’s heart.
In many ways, children represent the best of us, lost innocence, wonder and the hope of a better world. To have them torn away in large numbers is a strong symbolic act. When events like these occur, I find it important to remind myself that children do not only need to be victims, they can also be heroes. In a much larger degree than well-adjusted adults.
When groups of children experience our play and frees the characters from their bounds, they do not solve any world problems. They help figments of the imagination to find themselves. And when it comes down to it, we are the ones providing the framework for their experience. But when they, after a performance, come up to us personally, delivering 20 individual handmade thank you notes, when a girl knocks on our doors while we’re packing up, and with great solemnity wishes us the best of luck, when an entire class on their own initiative, pulls us out of our rooms into the hallway to applaud, then the heart doesn’t merely heal. It melts and is remade. Then we adults understand fully that our gift has been received, appreciated, and that we have gotten an even bigger gift in return.
And to my small, but big heroes I can say, whole-heartedly, without a trace of irony, every single time:
That is the most beautifullest thing I’ve seen.
Ever.
Lenker:
I Vesterled (2011)
Legg igjen en kommentar